|
ILO-konvensjon 169
Urfolks tradisjonelle næringsvirksomhet nyter også vern etter ILO konvensjon nr. 169. Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i juni 1990, som første land i verden. Per februar 2012 er konvensjonen ratifisert av ytterligere 17 stater. Konvensjonen har dermed ennå relativt liten internasjonal oppslutning. Spørsmålet om ratifikasjon er imidlertid til vurdering i flere land, blant annet Sverige og Finland.
ILO-konvensjon 169 er den eneste internasjonale konvensjon som direkte omhandler vern av urfolk. Hovedprinsippet i ILO-konvensjon nr. 169 er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet.
Konvensjonens artikkel 23 nr. 1 første punktum slår fast at håndverk, bygde og lokalbasert virksomhet, naturalhusholdning og tradisjonell virksomhet, som jakt, fiske, fangst og sanking skal anerkjennes som viktige faktorer for å opprettholde samenes kultur, økonomiske bæreevne og utvikling: ” Handicrafts, rural and community-based industries, and subsistence economy and traditional activities of the peoples concerned, such as hunting, fishing, trapping and gathering, shall be recognised as important factors in the maintenance of their culture and their economic self-reliance and development ”. Videre krever annet punktum at myndighetene når det er aktuelt, skal sikre at slik virksomhet blir styrket og fremmet med samisk deltakelse:
”Governments shall, with the participation of these peoples and whenever appropriate, ensure that these activities are strengthened and promoted”. Som for konvensjonens øvrige bestemmelser bør artikkel 23. tolkes i lys av fortalen. Fortalen tar også opp viktigheten av urfolkets livsform og identitet med videre: ”Recognising the aspirations of these peoples to exercise control over their own institutions, ways of life and economic development and to maintain and develop their identities, languages and religions, within the framework of the States in which they live” Likeledes kan SP artikkel 27 og Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter og samisk språk- og kulturvern trekkes inn som tolkningsmomenter i likhet med praksis fra ILOs håndhevelsesorganer.
Artikkel 23 er spesifikt rettet opp mot hensynet til å bevare og videreutvikle urfolkets tradisjoner og kultur. Bestemmelsen legger vekt på økonomisk selvberging for urfolk og stammefolk, samtidig som det slår fast at det skal tas hensyn til deres tradisjonelle teknologier og kulturelle særtrekk. Mens første punktum omtaler en generell plikt til anerkjennelse av de nevnte faktorer, angir annet punktum en plikt til aktive tiltak for stater hvor dette kan være på sin plass. I begge henseender beror statens plikter på en konkret vurdering av urfolkets stilling i samfunnet.
I likhet med Grunnloven § 110 a må artikkel 23 antas å henvende seg til alle statens myndigheter. Både domstolene og forvaltingen må således ta hensyn til samiske tradisjoner for at faktorene skal kunne sies å være fullt ut anerkjent i henhold til konvensjonen.
Landrettigheter
Konvensjonen er klar på at urfolk og stammefolk har rettigheter knyttet til landområder der de tradisjonelt lever.
Artikkel 14 slår fast urfolks rett til å eie og besitte landområder hvor de tradisjonelt lever, og bruksrett i de områder der de ikke er de eneste som lever. Det skal spesielt tas hensyn til nomadiske folk. Artikkelen pålegger også myndighetene å identifisere landområder der urfolk tradisjonelt lever.
Artikkel 15 omhandler ressursene knyttet til de landområder urfolket har rettigheter til etter artikkel 14. Bestemmelsen fastsetter at disse rettighetene skal gis spesiell beskyttelse, noe som inkluderer en rett til å delta i bruken, forvaltningen og bevaringen av disse ressursene. Det skilles mellom mineralressurser og ressurser under bakken som staten forbeholder seg eiendomsrett til på den ene side og andre ressurser som staten forbeholder seg rettigheter til på den annen side. Når det gjelder ressurser staten forbeholder seg eierskaps-og andre rettigheter til er det gitt bestemmelser som skal beskytte urfolket i forbindelse med utnyttelsen, sikre dem medinnflytelse på beslutninger om utnyttelse og sikre at urfolket får del i det økonomiske utbyttet og kompensasjon for de innskrenkninger utnyttelsen innebærer på deres rettigheter.
Artikkel 6 slår fast en rådføringsplikt for nasjonale myndigheter overfor urfolk når det gjelder ny lovgivning eller administrative tiltak og urfolks rett til å delta i beslutninger på lik linje med andre.
Artikkel 8 sikrer blant annet at urfolks sedvaner og sedvanerett blir tatt hensyn til ved anvendelse av nasjonale lover og forskrifter.
Brudd på ILO-konvensjon
Brudd på ILO-konvensjon nr. 169 kan bringes inn for ILO gjennom klage av en medlemsstat eller arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. ILO-konvensjonen åpner ikke opp for individuelle klager. Etter at samerådet i sin tid forsøkte å få gjennomslag for klageadgang for urfolk, har ILO anerkjent urfolksorganisasjoner som på en eller annen måte befatter seg med næringer eller arbeid som klageberettigede. Dette betyr at en samisk reindriftsnæringsorganisasjon, eller en samisk utmarksnæringsorganisasjon har adgang til å klage. Dette tiltross for at disse strengt tatt verken betegnes som arbeidsgiver eller arbeidstakerorganisasjoner.
Organisasjonsklagene behandles av ILOs styre, som eventuelt nedsetter en treparts granskningskomité. Den stat som er innklaget, blir bedt om å forklare seg om saken. Dersom staten ikke gir tilfredsstillende svar innen rimelig tid, kan ILOs styre offentliggjøre klagen og statens eventuelle svar.
Statsklagene behandles etter et annet system. Styret kan oppnevne en granskingskommisjon bestående av tre medlemmer, som gjennomgår alt relevant materiale, foretar inspeksjonsreise, vitneavhør m v. Kommisjonens konklusjoner forelegges de aktuelle stater, som må meddele innen tre måneder om de godtar konklusjonene. I motsatt fall skal tvisten forelegges for Den internasjonale domstol i Haag, som tar den endelige avgjørelsen. Hvis den innklagede stat ikke etterlever granskningskommisjonens konklusjoner eller Den internasjonale domstols avgjørelse, kan ILOs styre fremme forslag til konferansen om tiltak for å sikre gjennomføring. Denne fremgangsmåten har bare vært benyttet i noen få tilfeller.
Etter at ILO-konvensjonen de senere årene har vært gjenstand for begrensede inkorporasjoner gjennom finnmarksloven § 3, og i prinsippet også gjennom reindriftsloven § 3, vil de kunne gi grunnlag for direkte søksmål. Men dette skal strengt tatt ikke være nødvendig. Presumsjonsprinsippet medfører at konvensjonen uansett er en relevant rettskildefaktor og moment ved tolkning av norske rettsregler i saker som gjelder samiske rettigheter.
Selv om Høyesterett verken i Selbu-saken eller i Svartskog-saken fant grunn til å ta konkret stilling til de anførslene som de samiske partene hadde basert på konvensjonens artikkel 14, fordi retten fant tilstrekkelig grunnlag i intern tingsrett for å gi dem medhold, synes ILO-konvensjonen likevel å ha vært en del av bakteppet for vurderinger og konkusjoner. Dette fremkommer kanskje særlig tydelig gjennom uttalelsen i Svartskog-saken om at domsresultatet styrkes ytterligere av at det er «i godt samsvar med» artikkel 14 (1) første punktum.
Også i båndtvangskjennelsen Rt. 2001 side 1116, foretok Høyesterett en vurdering av om ILO-konvensjonen/samiske sedvaner kunne gi grunnlag for en innskrenkende fortolkning av viltloven § 52 annet ledd. Dette var en straffesak hvor ILO-konvensjonens artikkel 8 ble anført som grunnlag for at en intern bestemmelse måtte tolkes slik at den ikke kunne få anvendelse i den angjeldende saken. Selv om saken dermed står i en noe annen stilling enn saker hvor det prosederes på at samiske brukere har rettigheter direkte med grunnlag i konvensjonen, viser saken ikke desto mindre at norske domstoler vil vurdere anførsler som har grunnlag i konvensjonen seriøst når slike anførsler er relevante.
|
|
|
Hva er urfolksrettigheter 
"Vi er samer" filmer
