FN konvensjon av 1966 om Sivile og Politiske rettigheter art. 27
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 27 gir til forskjell fra ILO-konvensjonen ikke et særskilt urfolksvern, men gir et generelt vern for etniske, religiøse og språklige minoriteter. Bestemmelsen inneholder direkte en forpliktelse for statene til å avholde seg fra inngrep i minoritetenes rettigheter. Bestemmelsen fastslår at personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal nektes rett til å «dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk».
Det er ikke tvil om at det samiske folk er en minoritet i henhold til SP art. 27. Samene er både en etnisk minoritet og en språklig minoritet. I Altasaken (Rt. 1982 s. 241 på s. 299) uttalte Høyesterett i plenum:
«At samene er en etnisk minoritet i det norske samfunn og dermed beskyttet av art. 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter er uomtvistet.»
SP art. 27 gir individuelle rettigheter til personer som tilhører etniske, religiøse eller språklige minoriteter. At bestemmelsen gir individuelle rettigheter er blant annet fastslått i FNs menneskerettskomités avgjørelse i saken Lovelace mot Canada (sak. R-6/24/1981). Rettighetene er likevel av en slik art at de gir liten mening dersom de ikke kan utøves i fellesskap med andre medlemmer av minoritetsgruppen.
SP artikkel 27 beskytter både urfolks ideelle og materielle kulturutøvelse. Det vil si at ikke bare samisk språk og lignende er beskyttet, men også tradisjonelle næringer som fortsatt er en del av samisk kulturutøvelse og spesielle leveveier knyttet til bruk av land og naturressurser.
Ikke bare den «opprinnelige» måten å utøve tradisjonelle næringer på er beskyttet, men også moderne måter å utøve slike næringer på.
Kulturbegrepet i artikkel 27 omfatter dessuten ikke bare den materielle kulturutøvelsen som sådan, men også det materielle grunnlaget for kulturutøvelsen. Det vil si at også de landområdene og naturressursene som samene har brukt og bruker som grunnlag for sin livsutfoldelse er beskyttet. Ut fra foreliggende praksis synes det også som om urfolk nyter et særlig sterkt vern etter artikkel 27, og ikke minst gjelder dette urfolks kulturspesifikke næringer.
Artikkel 27 har særlig betydning for spørsmålet om naturinngrep skal tillates i tradisjonelle samiske områder, og eventuelt på hvilke vilkår. Bestemmelsen innebærer dels at staten har plikt til selv å unngå grep som fratar samer deres rett til å utøve sin egen kultur, og dels at staten er forpliktet til å beskytte retten til samisk næringsutøvelse mot inngrep fra private som kan ha slike virkninger.
Artikkel 27 regulerer også statens utøvelse av forvaltningsmyndigheten i tradisjonelle urfolksområder. For eksempel vil dette ha betydning i rovdyrforvaltningen. Staten er forpliktet til å påse at rovdyrbestanden ikke blir så stor at det for eksempel ikke lenger kan drives reindrift i deler av dagens reindriftsområder. Staten plikter også å sørge for at privates virksomhet ikke får et omfang som truer samisk næringsutøvelse. Dette kan for eksempel gi seg utslag i at det må settes konsesjonsvilkår for å hindre at virksomheten medfører utilbørlig skade for samisk bruk. Forpliktelsen kan også få betydning for statens skjønnsutøvelse ved vurderingen av hvordan utnyttelsen av fornybare ressurser skal reguleres (omfang, redskapsbruk, etc.).
Dette innebærer blant annet at offentlige konsesjonsmyndigheter ikke kan tillate tiltak i tradisjonelle samiske områder dersom tiltakene hindrer utøvelse av tradisjonell næring. En vannkraftutbygging eller anleggelse av en vindmøllepark vil således kunne være problematisk i forhold til artikkel 27 dersom tiltaket innebærer at videre reindrift i et tradisjonelt reinbeiteområde ikke lenger kan fortsette på en bærekraftig måte.
Brudd på SP art. 27
Brudd på SP art. 27 kan i Norge bringes inn for domstolene for en fastsettelsesdom for at noe er i strid med en internasjonal konvensjon jfr. lov om rettergangsmåten for tvistemål 13. august 1915 nr. 6 (tvistemålsloven)§ 54.
FNs Menneskerettighetskomité har etter reglene i SP art. 28 – 45 også et tilsynsansvar for å overvåke gjennomføringen av rettighetene etter konvensjonen. Statene har ansvar for å
rapportere til Menneskerettighetskomiteen om de tiltak som er truffet for å gjennomføre
rettighetene, jfr. art 40 nr. 1. Valgfri tilleggsprotokoll til SP gir klagerett til enkeltpersoner
som mener seg utsatt for krenkelser av rettighetene, og art. 41 gir klageadgang for
konvensjonsparter.
Klageadgangen forutsetter at nasjonale rettsmidler er uttømt, og gjelder kun i de stater som har ratifisert protokollen, jf. artiklene 1 og 2. Den ansvarlige stat blir pålagt å gi en redegjørelse om saken innen 6 måneder etter at den er gjort kjent med klagen, jf. artikkel 4. Deretter tar komiteen stilling til klagen, og utferdiger en ”communication” om sitt syn på saken. Dersom komiteen finner at konvensjonen er krenket, bes den ansvarlige staten gjerne å rapportere innen en angitt frist om hvilke tiltak som er satt i verk for å etterkomme komiteens syn.
Det ble opprinnelig antatt at denne rettigheten bare tilkom enkeltindivider. I saken Lubicon Lake Band vs. Canada godtok imidlertid Menneskerettskomiteen at høvding Bernard Ominayak, reiste saken på vegne av stammen. Dette har blitt fulgt opp i en rekke senere saker, og herunder også i Jonassen vs. Norway, som ble anlagt av Riast/Hylling reinbeitedistrikt ved distriktets leder Jarle Jonassen. Det er derfor helt klart at en sak også kan reises av en etnisk minoritet ved deres representanter eller myndigheter. I det enkelte tilfellet vil det imidlertid bli foretatt en vurdering av om klageren kan anses som representativ for den gruppen saken reises på vegne av. Manglende representativitet kan gi grunnlag for avvisning. Se eksempel Howard vs. Canada der klageren lot til å anføre at kanadiske reguleringer av retten til jakt og fiske ikke bare krenket hans individuelle rettigheter etter SP artikkel 27, men også øvrige indianeres rettigheter. Menneskerettskomiteen avviste imidlertid den delen av klagen som lov til å gjelde andres rettigheter, og behandlet kun den delen av klagen som gjaldt klagerens rettigheter.
Det faktum at rettighetene etter artikkel 27 tilkommer individet, gjør at terskelen for hva som anses for krenkelse er noe senket. Det skal nødvendigvis langt mindre til for at et enkeltindivid skal anses å ha blitt nektet retten til å utøve sin kultur, enn for at en større eller mindre minoritetsgruppe skal anses å ha blitt nektet denne retten.
|
Hva er urfolksrettigheter 
"Vi er samer" filmer
