FNs erklæring om urfolks rettigheter for urfolksungdom
FNs menneskerettigheter og urfolks rettigheter
SAMISK SELVBESTEMMELSE
Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten? Et globalt perspektiv
SAMISK SELVBESTEMMELSE AUTONOMI OG ØKONOMI, SAMETINGETS MYNDIGHET OG AUTONOMI INNENFOR HELSE- OG SOSIALSEKTOREN
 
 
 
 
Promotion and protection of all human rights, civil, political, economic, social and cultural rights, including the right to development
Report of the Special Rapporteur on the rights of indigenous peoples, James Anaya
Report of the Special Rapporteur on the situation of human rights and fundamental freedoms of indigenous people
State of the World’s Indigenous Peoples

 
Hva er urfolksrett?

Hva er urfolksrett?

En vanlig misforståelse når det snakkes om urfolks rettigheter er at det dreier seg om særrettigheter for samene (som urfolk). Dette er ikke riktig. Urfolksrett er ikke annet enn vanlige generelle menneskerettigheter, eller minoritetsrettigheter. Et mer treffende uttrykk kan være urfolks menneskerettigheter. På samme måte som generelle menneskerettigheter er også urfolks menneskerettigheter en del av folkeretten.

Folkerett (internasjonal rett) er et rettssystem som først og fremst regulerer rettsforholdene mellom statene. I visse tilfeller regulerer folkeretten også rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater. Formålet med å regulere rettsforholdene mellom individer og stater er å verne enkeltindivider mot statlige overgrep. Menneskerettighetene, herunder også urfolksrettighetene, er et eksempel på dette.

Folkeretten har sin opprinnelse i samkvemmet mellom statene. Gjennom samkvemmet har statene utviklet faste praksiser (sedvaner) og avtaler (traktater) i forholdet mellom hverandre eller i forhold til egne eller fremmede statsborgere. Rettskildene i folkeretten er, foruten sedvanerett og traktater, alminnelige rettsprinsipper som anerkjennes av alle siviliserte stater. Som mer sekundære rettskilder nevnes her også rettspraksis og folkerettslig teori. Det diskuteres også hvorvidt vedtak i internasjonale organisasjoner kan ha visse bindende virkninger.

Folkeretten gir først og fremst regler for staters rettigheter og forpliktelser. Noen regler gjelder uten videre for alle stater (folkerettslig sedvanerett), men de fleste regler gjelder kun for stater som har sagt seg villig til å bli bundet (traktater/konvensjoner).

Hvorfor urfolks menneskerettigheter?

Nå lurer sikkert mange på hvorfor urfolk har behov for et særlig vern og særskilte rettigheter? Holder det ikke at statene selv gjennom sine politiske system tilgodeser slike grupper?

Begrunnelsen for et særlig vern for urfolk er ganske åpenbar: tradisjonelt har urfolk over hele verden vært utsatt for overgrep og undertrykkelse fra majoritetsbefolkningen og myndighetene i de statene de bebor. I tiden før 1950-tallet hersket et menneskesyn hvor urfolk ble ansett som primitive folkeslag og som ville ha best av å bli assimilert inn i de rådende folkegrupper og kulturer i nasjonalstatene. Etterhvert som dette menneskesynet endret seg, oppstod behovet for å sikre urfolkene grunnleggende rettigheter og beskyttelse mot overgrep og undertrykkelse.

Bakgrunnen for urfolksrettighetene - slik de også kommer til uttrykk i ILO- konvensjonen om urfolks rettigheter - bygger i hovedsak på en innrømmelse av at rettsstaten, og dets regler og demokratiske grunntanker, ikke er nok for å anerkjenne urfolk som egne folk; med historiske tilknytninger til de områdene de lever i.

Begrunnelsen har også en etisk og moralsk side. Å akseptere urfolk som et eget folk- med særskilte rettigheter – bidrar til å rette opp den uretten som historisk har vært begått overfor urfolk.

Historikk

Før FN-systemet eksisterte hadde den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) allerede utarbeidet en rekke grunnleggende menneskerettighetskonvensjoner. ILO fattet tidlig interesse for sårbare grupper som kvinner, barn og minoriteter - både etniske, språklige og religiøse minoriteter. ILO startet allerede i 1921 å jobbe med urfolks rettigheter. ILO er den eneste organisasjon som har utarbeidet menneskerettighetskonvensjoner som i sin helhet omhandler urfolk.

I starten var ILO mest opptatt av urfolks rolle i arbeidslivet. I begynnelsen av 1900-tallet under den industrielle revolusjon og medfølgende økonomiske ekspansjon, var arbeidsforholdene svært harde og umenneskelige. Urfolk verden over ble utnyttet som arbeidskraft og hadde ingen form for sosial eller økonomisk sikkerhet. Statene på sin side var interessert i å være med på den økonomiske ekspansjon, og det var lite eller ingen vilje til å ivareta urfolks menneskerettigheter på grunnlag av eksisterende politiske styreformer. På bakgrunn av dette fattet ILO interessen for urfolk og utarbeidet den etter hvert kjente ILO-konvensjonen som setter minstestandarder for urfolks menneskerettigheter. Konvensjonen tar tak i mange viktige spørsmål for urfolk som for eksempel; tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert, rett til å delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og åndelige verdier.

Forholdet mellom norsk rett, Folkerett (urfolksrett) og samerett

Samerett som rettsområde omhandler rettsstillingen for den samiske folkegruppe i egenskap av minoritet og urbefolkning, i henhold til folkeretten og intern norsk rett. Sameretten behandler både rettsspørsmål som oppstår for samene som del av det norske rettssystem, rettsspørsmål knyttet til samenes rettigheter etter folkeretten som urfolk og minoritet, og samenes egne sedvaner og rettsoppfatninger. Susann Funderud Skogvang har i sin bok om Samerett illustrert forholdet mellom Norsk rett, Folkerett (urfolksrett) og Samerett på denne måten:



llustrasjonen viser tre regelsystemer som fungerer innenfor det norske rettssystem. De deler av sirklene folkerett og samerett som faller innenfor norsk-rett sirkelen anses som del av den norske retten.