FNs erklæring om urfolks rettigheter for urfolksungdom
FNs menneskerettigheter og urfolks rettigheter
SAMISK SELVBESTEMMELSE
Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten?
Et globalt perspektiv
SAMISK SELVBESTEMMELSE AUTONOMI OG ØKONOMI, SAMETINGETS MYNDIGHET OG AUTONOMI INNENFOR HELSE- OG SOSIALSEKTOREN
 
 
 
 
Promotion and protection of all human rights, civil,
political, economic, social and cultural rights,
including the right to development
Report of the Special Rapporteur on the rights of indigenous
peoples, James Anaya
Report of the Special Rapporteur on the situation of human
rights and fundamental freedoms of indigenous people
State of the World’s Indigenous Peoples

 
FNs erklæring om urfolks rettigheter [1]

Én av oppgavene til Arbeidsgruppen for urbefolkninger (Working Group on Indigenous Populations), et ekspertorgan som var underlagt Underkommisjonen, var å vurdere rettighetene til urfolk, og mulig utvikling av nye standarder. På dens fjerde samling, i 1985, vedtok arbeidsgruppen et mål om å utarbeide en erklæring om urfolks rettigheter som kunne bli vedtatt av Generalforsamlingen. [2] Det skulle gå 22 år med intense forhandlinger, livlige debatter, lobbyisme, trusler fra enkelte stater og flere skuffelser, før Generalforsamlingen endelig, torsdag 13. september 2007, vedtok erklæringen (United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples). 143 stater stemte for erklæringen, 11 stater forholdt seg nøytrale og 4 stater stemte imot. De fire statene som stemte imot, var USA, Canada, New Zealand og Australia. Erklæringen består av intet mindre enn 46 artikler formulert på en uvanlig presis måte til erklæring å være.

På mange måter ligner FNs urfolkserklæring mer på en konvensjonstekst enn en tradisjonell FN-erklæring. Urfolks rett til selvbestemmelse er, som nevnt ovenfor, én av de viktigste bestemmelsene i erklæringen. Erklæringen fastslår også bestemmelser i forhold til landrettigheter, konsultasjonsrettigheter, prinsippet om frivillig og informert forhåndssamtykke, beskyttelse mot alle former for assimilasjon og rasisme, beskyttelse av tradisjonell kunnskap, beskyttelse av religionsfriheten, arbeidsrettigheter, rett til et tilpasset og godt helsetilbud, språkrettigheter, utdannings- og opplæringsrettigheter, og rettigheter i forhold til media. I tillegg oppfordres statene til å fremme forståelse for urfolks kultur og bekjempe rasisme, kompensere urfolk for tapte landområder, og unngå militære aktiviteter på urfolks territorier. Til slutt gjør erklæringen oppmerksom på at bestemmelsene i erklæringen representerer en minimumsstandard for urfolks overlevelse og verdighet (art. 43). I tillegg tilføyer den at alle rettighetene gjelder likt for kvinner og menn (art. 45). Den siste bestemmelsen (art. 46) er en modifisering av selvbestemmelsesretten og en forsikring om at ingen bestemmelser i erklæringen skal true statenes ”territorielle integritet” og ”politiske enhet”.

Erklæringen etablerer ingen nye rettigheter som sådan, men fastslår at urfolk også har de samme rettigheter som andre folk. [3] Erklæringen er ikke bindende for statene på samme måte som en konvensjon, men vil likevel være et viktig instrument for å etablere normer for internasjonal sedvanerett. [4] Erklæringer er også gjerne første steg før prosessen med å utarbeide en konvensjon. I tillegg er det klart at erklæringen vil være et viktig instrument for å tolke andre rettighetsdokumenter i forhold til urfolk. [5]

Flere urfolk var skuffet over at erklæringen ikke ble vedtatt av en enstemmig Generalforsamling. I alle de fire landene som var imot erklæringen (USA, Canada, Australia og New Zealand), bor det svært mange urfolk. Representanten for New Zealand sa i sin tale til Generalforsamlingen at de ikke kunne gi sin støtte til erklæringen fordi den blant annet ga urfolk eiendomsrett og råderett over de landområdene de tradisjonelt har vært i besittelse av og brukt (art. 26). Det vil i praksis si hele New Zealands territorium, forklarte New Zealands talskvinne. Hele landet ville også falle inn under erstatningsbestemmelsene i erklæringen (art. 28). [6] Dette kan også sies for de andre tre landene som var imot erklæringen. Noen ugjerninger gjort i fortiden kan muligens ikke fullt ut kompenseres. Likevel kan man si at disse statene har en historisk gjeld å betale til deres urfolk – som regjeringen må betale. Selv om en regjering er maktesløs til å gi erstatning for de territorier som er fratatt urfolk i fortiden – betyr det at prinsippet i seg selv er galt?

Her finnes det rom for ulike tolkninger. Det er ikke nødvendigvis snakk om erstatning til individer som sådan, men erstatning til kultur og folk. Altså en kollektiv rettighet. Hva vil det si å leve et godt liv, og hva vil det si å være et godt menneske? Begge spørsmålene er av avgjørende betydning for stort sett alle mennesker. Urfolks måte å leve på, har vært sett ned på og undertrykt. Deres måte er ikke nødvendigvis den beste for alle mennesker, men erstatningsretten krever at deres måte får gode levevilkår og fremmes som et reelt og likeverdig alternativ til undertrykkernes kultur og levesett.

Linker

Høykommissæren for menneskerettigheter sine sider om FNs urfolkserklæring: http://www.ohchr.org/english/issues/indigenous/declaration.htm

Mer om FNs urfolkserklæring på International Working Group on Indigenous Affairs (IWGIA) sine sider: http://www.iwgia.org/sw248.asp

Vedlegg nr. 4 i utkast til Nordisk samekonvensjon viser en oversikt over de nordiske landenes forslag til FNs urfolkserklæring: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/tema/andre/Nordisk_samisk_samarbeid/Nordisk-samekonvensjon.html?id=86937


[1] Se teksten til erklæringen: UN doc. A/61/L.67: United Nations Declaration on the Rights of Indigenous Peoples: http://www.galdu.org/govat/doc/a_61_l5b15d.67_eng1.pdf

[2] Thornberry, Patrick (2002): Indigenous Peoples and Human Rights. Manchester: Manchester University Press, side 371.

[3] Mokhiber, Craig (2007) Declaration is a historic document, out of a historic process: http://www.ipcaucus.net/Mokhiber.html

[4] Se teksten om internasjonal sedvanerett

[5] Se teksten om selvbestemmelse

[6] UN doc. GA/10612: General Assembly Adopts Declaration on Rights of Indigenous Peoples