Internasjonal beskyttelse av minoriteters rettigheter er ingen moderne oppfinnelse. Internasjonale avtaler for beskyttelse av minoriteter kan spores tilbake til for eksempel de religiøse fredskonvensjonene ved Augsburg (1555) og Westphalia (1648). I tillegg ble minoriteters rettigheter institusjonalisert gjennom fredsavtaler og etableringen av Folkeforbundet etter første verdenskrig. Men da FN ble etablert og man startet arbeidet med å utarbeide FNs menneskerettigheter, var medlemsstatene svært restriktive når det gjaldt minoriteters rettigheter. Det grelleste beviset er at FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (1948), som er selve grunnmuren for fortolkningen av begrepet menneskerettigheter i FN-pakten, ikke inneholder en eneste artikkel om minoriteters rettigheter. Det til tross for at det ble utarbeidet flere forslag. Grunnen til utelatelsen ble formulert av en representant for Storbritannia i Generalforsamlingen da han poengterte at:

[ …] a compromise was impossible between, on the one hand, the view prevalent in the New World that indigenous groups of peoples and immigrants must be assimilated and, on the other, the unshakeable conviction in the Old World that minorities require specific protection. [1]  

Da Generalforsamlingen vedtok FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948, poengterte de at de ”cannot remain indifferent to the fate of minorities”. [2] De ba derfor Menneskerettighetskommisjonen og dets Underkommisjon om å forberede en grundig studie om minoriteters situasjon som en basis for beskyttelse. Underkommisjonen besluttet, etter en lang debatt, ikke å forberede en studie, men heller å utarbeide et eget forslag til en artikkel i en konvensjon som var under utarbeidelse som en oppfølging av Verdenserklæringen. Konvensjonen som skulle følge Verdenserklæringen, ble delt i to konvensjoner. Den ene ble Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter og den andre ble Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Begge vedtatt i 1966. Forslaget til Underkommisjonen ble til slutt innarbeidet som Artikkel 27 i Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (SP). [3] SP art. 27 danner grunnlaget for FNs begrep om minoriteter og rettigheter, og lyder som følger:

I de stater hvor det består etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter, ikke berøves retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

For urfolk innebærer dette blant annet at staten må anerkjenne deres landrettigheter, i og med at deres kultur er uløselig knyttet til bruken av naturressurser og territorier. Uten landrettigheter har de i realiteten ingen beskyttelse for sin kultur. [4]

Grunnloven § 110a

SPs art. 27 har hatt stor betydning for minoriteters rettigheter i Norge, og spesielt med tanke på samenes rettigheter. Artikkelen dannet ett av de aller viktigste prinsippgrunnlagene for Samerettsutvalgets arbeid, som i sin tur førte til blant annet opprettelsen av Sametinget, Norges ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, Finnmarksloven og Grunnloven § 110a (Sameparagrafen). [5] Den såkalte Sameparagrafen, Grunnloven § 110a, bygger direkte på SP art. 27, og lyder som følger:

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

Bestemmelsen er ikke generelt formulert for å inkludere alle minoriteter (som i SP art. 27), men er spesifikt rettet mot samene. Som en forklaring påpekes det i Samerettsutvalgets første utredning at den samiske kultur står i en særstilling i forhold til andre minoriteter:

For det første er hele den samiske kultur i avgjørende grad avhengig av hvilken behandling den får av norske myndigheter. Dersom den samiske kultur ikke får tilstrekkelige levevilkår i Norge, er det høyst tvilsomt om den makter å leve videre i våre naboland. […] Dette er en kultur som i vesentlig grad står og faller på med de norske myndigheters politikk, og det er den eneste kultur som står i denne stilling. [6]

I tillegg begrunner utvalget sin utelukkelse av andre minoriteter med at utvalget ikke hadde mandat til å si noe om øvrige minoriteter, og at utvalgets sammensetning ikke inkluderte representanter for noen andre minoriteter. Likevel uttrykker de en viss bekymring for at paragrafen kan oppfattes som urettferdig, spesielt med tanke på kvensk kultur. [7] Med bakgrunn i prinsippet om at alle minoritetskulturer er likeverdige, var det et mindretall på seks medlemmer som ikke ønsket en egen grunnlovsbestemmelse for samene før spørsmålet om grunnlovsvern av de øvrige minoritetene er avklart.

Grunnloven § 110a er en prinsipperklæring som tilhører den nye generasjon grunnlovsbestemmelser. I samme gruppe finner vi § 110b om retten til miljø, og § 110c om menneskerettigheter. Disse bestemmelsene samt forarbeider og praksis, vil være relevant for tolkningen av § 110a. Av forarbeidene til Grunnloven § 110b følger det at bestemmelsen har rettslig betydning i fire henseender. Den er retningsgivende for Stortingets lovgivende myndighet, den legger bånd på forvaltningens skjønnsutøvelse i miljøspørsmål, den er et viktig moment for tolkning av regelverk med betydning for miljøet, og den kan fungere som et selvstendig grunnlag i spørsmål som lovgiver ikke har tatt stilling til. Også sameparagrafen må tolkes slik. [8] Når det gjelder tolkningen av begrepene Sprog, Kultur og Samfundsliv, er det meningen at de skal tolkes i vid forstand. Det samiske språk er delt opp i 10 ulike dialekter der for eksempel nordsamisk og sørsamisk står like langt fra hverandre som norsk og islandsk. [9] Likevel benytter Grunnloven § 110a betegnelsen ”Sprog” i entall. Her presiserer Sametinget at det er meningen at alle samiske dialekter skal omfattes av bestemmelsen. Kultur er også brukt i den videste betydning der utvalget forklarer at:

Vi taler om kultur som summen av normer, verdier, handlingsmønstre og felles forestillinger i et samfunn. Kultur i denne forstand omfatter levemåter, sed og skikk og religiøse oppfatninger. [10]

Og for å forsikre seg om at begrepet i praktisk politikk ikke skulle bli underkastet en begrenset forståelse, føyde de dessuten til begrepet samfunnsliv. [11]

Linker

Menneskerettighetskomiteen er overvåkingsorganet for Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (SP) inkludert artikkel 27, som var FNs første rettighet for minoriteter, og som har fått omfattende ringvirkninger for urfolk: http://www.ohchr.org/english/bodies/hrc/index.htm

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har egne sider om urfolk og minoriteter (på norsk): http://www.regjeringen.no/nb/tema/Urfolk_og_minoriteter.html?id=929

FNs høykommissær for menneskerettigheter har en egen side om minoriteters menneskerettigheter med nyttige linker: http://www.ohchr.org/english/issues/minorities/index.htm

FNs rasediskrimineringskomité er et viktig organ for alle minoriteter og urfolk. Kampen mot diskriminering er et av de viktigste temaene for minoriteter og urfolk: http://www.ohchr.org/english/bodies/cerd/

FNs høykommissær for menneskerettigheter har også egne temasider om rettigheter relatert til rasisme og diskriminering: http://www.ohchr.org/english/issues/racism/index.htm

[1] Nowak, Manfred (2005): U.N. Covenant on Civil and Political Rights: CCPR Commentary, 2^nd revised edition. Strasbourg: Norbert Paul Engel, side 636.

[2] Nowak, Manfred (2005): U.N. Covenant on Civil and Political Rights: CCPR Commentary, 2^nd revised edition. Strasbourg: Norbert Paul Engel, side 639.

[3] Nowak, Manfred (2005): U.N. Covenant on Civil and Political Rights: CCPR Commentary, 2^nd revised edition. Strasbourg: Norbert Paul Engel, side 638-642.

[4] Se mer om dette under overskriften landrettigheter.

[5] Se Smith, Carsten (2007): Samerettsutvalget – tyve år etter. Oslo: Torkel Oppsahls minneseminar, s.4. Tilgjengelig 30.mai på: http://www.galdu.org/govat/doc/samerettsutvalget_tyve_aar_etter.pdf

[6] Se NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling. Oslo: Universitetsforlaget, punkt nr. 10.8.12.2. side 440.

[7] Se NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling. Oslo: Universitetsforlaget, punkt nr. 10.9.3. side 447.

[8] Se Skogvang, Susann Funderud (2002): Samerett: Om samenes rett til en fortid, nåtid og framtid, Oslo: Universitetsforlaget, side 97.

[9] Se Sametingets hjemmeside: Språket, tilgjengelig 10. juni 2007 på: http://www.samediggi.no/artikkel.aspx?AId=56&back=1&MId1=11&MId2=123

[10] Se NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling. Oslo: Universitetsforlaget, punkt nr. 10.8.6. side 435

[11] Se NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling. Oslo: Universitetsforlaget, punkt 10.8.7. side 436 for mer om Grunnloven § 100a se: Skogvang, Susann Funderud (2002): Samerett: Om samenes rett til en fortid, nåtid og framtid, Oslo: Universitetsforlaget, kapittel 3.