Hva kan man gjøre hvis staten bryter eller ikke følger forskriftene i ILO-konvensjonene? For samer i Norge er det spesielt ILO-konvensjonen nr.169 om urfolk og stammefolk som er viktig. Hvis regjeringen krenker konvensjonen, kan en klage bli sendt av en arbeidsgiverorganisasjon eller en arbeidstakerorganisasjon. På samme måte som innenfor FN, er det også her mulig med statspartsklage – men den benyttes aldri. Noen NGOer har også en rådgivende ILO-status som gir dem tilgang til møtene i ILO. Samerådet er en av de organisasjonene som har en slik status. Regjeringen er også oppfordret av ILO til å konsultere med urfolksorganisasjoner når de leverer inn sine periodiske rapporter. Norge har løst det ved at regjeringens periodiske rapport til ILO blir sendt sammen med Sametingets uavhengige kommentarer. ILO har også en åpen dialog med Sametinget etter oppfordring fra den norske regjeringen. Det er også åpning for at individer kan sende inn informasjon til ILOs ekspertkomité og ILOs konferansekomité. På en slik måte kan ILO selv ta initiativ til å gjøre noe med saken. Disse komiteene har lagt vekt på verdien av slik tilleggsinformasjon fra individer. [1]

ILOs klageadgang er ulik FNs klageordning, i det ILO ikke åpner opp for individuelle klager. Det er kun statsparter som kan innklage andre statsparter, eventuelt kan klager innsendes av arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. Enkeltpersoner kan med andre ord ikke klage. Dette på grunn av ILOs oppbygning – tredelingen. ILO har likevel anerkjent urfolksorganisasjoner som på en eller annen måte befatter seg med næringer eller arbeid som klageberettigede. For eksempel kan en samisk reindriftsnæringsorganisasjon, eller en samisk utmarksnæringsorganisasjon klage. Samerådet forsøkte i sin tid å få ILO til å åpne opp for urfolk i klageprosedyren, og dette resulterte i at ILO nå er mer fleksible og aksepterer klager fra slike urfolks næringsorganisasjoner – selv om disse strengt tatt verken betegnes som arbeidsgiver eller arbeidstakerorganisasjoner.

Alle stater som har ratifisert ILO konvensjonen må innsende periodiske rapporter til ILO om egen gjennomføring. Urfolk har ingen særskilt formell kanal i en slik prosess. Norge var første land som ratifiserte ILO 169, og var også første land til å sende inn en periodisk rapport til ILO. Sametinget var da nylig etablert. Sametinget forfattet uavhengige kommentarer til Norges rapport, og oversendte disse til regjeringen med anmodning om å oversende disse til ILO. Regjeringen valgte å holde tilbake sametingets synspunkter , fordi man mente at sametinget var for kritisk og fordi man var uenig i innholdet. Som følge av dette forsøkte samerådet å få ILO til å åpne opp for at urfolk formelt skal kunne oversende sine rapporter til ILO. Dette gikk ikke fordi man ville måtte ha endret systemet. Neste steg var at sametinget fikk framforhandlet en avtale med regjeringen om at sametingets uavhengige rapport alltid skal vedlegges Norges rapport til ILO. ILO har akseptert denne ordningen, og har siden oppfordret andre stater til å inngå lignende avtaler med deres urfolk.

Linker

Se ILO sine nettsider om urfolk: http://www.ilo.org/public/english/indigenous/standard/index.htm

Se ILO sin håndbok for ILO-konvensjon nr. 169: http://www.ilo.org/public/english/standards/norm/egalite/itpp/convention/index.htm

[1] Se International Labour Organisation (2003): ILO Convention on Indigenous and Tribal Peoples, 1989 (No. 169): A Manual. Genève: ILO, side 79.