Før Verdenserklæringen og hele FN-systemet eksisterte hadde Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) utarbeidet en lang rekke grunnleggende menneskerettighetskonvensjoner. ILO ble opprettet ved slutten av første verdenskrig, i 1919, samtidig med FNs forgjenger - Folkeforbundet. Folkeforbundet var basert på et fokus i forhold til politisk og militær fred, mens ILO var mer tuftet på å fremme fred ved hjelp av sosial rettferdighet. [1] Da FN ble etablert i 1946, ble ILO inkludert i FN-systemet som den første særorganisasjonen innenfor FN-systemet. Ved etableringen av FN i 1946, hadde ILO allerede utarbeidet og vedtatt 68 menneskerettighetskonvensjoner. ILO fattet også tidlig interesse for sårbare grupper og begynte allerede i 1921 å jobbe med urfolks rettigheter. [2] ILO er i dag den eneste internasjonale organisasjon som har utarbeidet menneskerettighetskonvensjoner som i sin helhet omhandler urfolk. Disse er:

• ILO-konvensjon nr. 107 om urbefolkninger og stammebefolkninger (1957)
• ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk (1989)

I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at ILO har en spesiell tredelt struktur. ILO er den eneste FN organisasjonen som har ikke-statlige medlemskap nedfelt i sin konstitusjon. Representanter for arbeidstagerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner deltar på lik linje med regjeringsrepresentantene i ILO. De nasjonale delegasjonene i ILO-forhandlingene skal alltid være sammensatt med to representanter fra regjeringen, mens arbeidsgivere og arbeidstagere har én representant hver. Fra et menneskerettighetsperspektiv representerer denne tredelingen et interessant avvik fra det generelle prinsipp i internasjonal lov om at bare stater kan ta del i utformingen av nye regler for internasjonal lov. [3]

Ifølge Roy og Kaye (2002) ble ILO etablert som en konsekvens av den industrielle revolusjonen. I denne perioden med økonomisk ekspansjon var arbeidsforholdene svært harde og umenneskelige. Arbeiderne måtte jobbe under forhold som kunne karakteriseres som ren utnyttelse, uten noen form for sosial eller økonomisk sikkerhet. ILO var derfor i begynnelsen mest opptatt av urfolk i forhold til deres rolle som arbeidere. [4] Det var en studie ved navn Andean Indian Program som etter hvert fikk ILO og andre deler av FN-systemet til å se på urfolks situasjon over hele verden. Det begynte med en studie publisert i 1953, og det var omtrent på dette tidspunktet FN henvendte seg til ILO og ba dem om å utvikle en internasjonal konvensjon om temaet. [5]

Linker

ILO sin hjemmeside: www.ilo.org

FN- sambandet har egne sider med masse informasjon om ILO på norsk: http://www.fn.no/ilo

[1] Se Swepston, Lee og Gudmundur Alfredson (2002): The Rights of Indigenous Peoples and the Contribution of Erica Daes, i red. Gudmundur Alfredson and Maria Stavropoulou: Justice Pending: Indigenous Peoples and Other Good Causes. The Hague: Martinus Nijoff Publishers, side 70.

[2] Thornberry, Patrick (2002): Indigenous Peoples and Human Rights. Manchester: Manchester University Press, side 320-321. Og se International Labour Organisation (1953): Indigenous People: Living and Working Conditions of Aboriginal Populations in Independent Countries, Geneva: ILO

[3] Oppenheim, L. F. L og Hersch Lauterpacht (1955): International Law: a treatise, 8th ed. London: Longmans, side 713-732.

[4] Roy, Chandra og Mike Kaye (2002): The ILO: a Handbook for Minorities and Indigenous People, Genève: Minority Rights Group International and Anti-Slavery International, side 4.

[5] Roy, Chandra og Mike Kaye (2002): The ILO: a Handbook for Minorities and Indigenous People, Genève: Minority Rights Group International and Anti-Slavery International, side 71. Og se Lile, Hadi Khosravi (2006): En ny æra for urfolk: de forente nasjoners permanente forum for urfolkssaker. Kautokeino: Gáldu Čála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr 2/2006, side 12.