FNs erklæring om urfolks rettigheter for urfolksungdom
FNs menneskerettigheter og urfolks rettigheter
SAMISK SELVBESTEMMELSE
Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten?
Et globalt perspektiv
SAMISK SELVBESTEMMELSE AUTONOMI OG ØKONOMI, SAMETINGETS MYNDIGHET OG AUTONOMI INNENFOR HELSE- OG SOSIALSEKTOREN
 
 
 
 
Promotion and protection of all human rights, civil,
political, economic, social and cultural rights,
including the right to development
Report of the Special Rapporteur on the rights of indigenous
peoples, James Anaya
Report of the Special Rapporteur on the situation of human
rights and fundamental freedoms of indigenous people
State of the World’s Indigenous Peoples

 
FNs menneskerettighetsråd

Menneskerettighetsrådet er FNs mest sentrale menneskerettighetsorgan. Det er direkte underlagt Generalforsamlingen. Rådet ble opprettet i 2006 og erstatter den tidligere Menneskerettighetskommisjonen. Det nye menneskerettighetsrådet er etablert på et noe høyere nivå innenfor FN-systemet enn det menneskerettighetskommisjonen var på, og har en noe forskjellig sammensetning, arbeidsmåte og mandat sammenlignet med kommisjonen. Målsettingen med denne endringen var å forbedre og styrke FNs arbeid med å styrke og fremme menneskerettighetene.

Rådet har til enhver tid 47 medlemmer. Medlemsstatene velges av Generalforsamlingen på basis av geografisk fordeling, og medlemsstatenes holdninger til og gjennomføring av deres internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Rådet fatter beslutninger og anbefalinger på basis av avstemninger. De behandler stort sett alle saker som har med menneskerettigheter å gjøre i FN. Menneskerettighetsrådet er lokalisert i Genève i Sveits. Kontoret for FNs Høykommissær for menneskerettigheter fungerer som rådets sekretariat, under Høykommissærens ledelse.

Menneskerettighetsrådet har til oppgave å fremme universell respekt og beskyttelse av alle menneskerettighetene og frihetene, for alle mennesker og grupper. Rådet skal arbeide med saker og spørsmål vedrørende krenkelser av menneskerettighetene, deriblant grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Rådet skal gi anbefalinger og råd til medlemsstatene og FN-systemet, herunder Generalforsamlingen, i saker vedrørende menneskerettighetsbrudd. Rådet har også som oppgave å fremme og koordinere FNs arbeid til fordel for menneskerettighetene. Videre skal rådet, blant annet, foreta periodiske evalueringer og vurderinger av menneskerettighetssituasjonen i FNs medlemsland. Rådet har også ulike mekanismer for overvåkning av menneskerettighetssituasjonen i medlemslandene, hvor situasjonen i identifiserte land overvåkes nærmere, og tematiske mekanismer hvor spesielle kategorier av menneskerettigheter vurderes og overvåkes nærmere (for eksempel tematiske områder som tortur, rettighetene til minoriteter, urfolk, kvinner, barn, slaveri, utdanning, helse, vilkårlig arresteringer, vilkårlige og summariske henrettelser, ytringsfrihet, ekstrem fattigdom, religionsfrihet m.v.) Disse mekanismene betegnes ofte som rådets ”spesial- prosedyrer”.

Vurdering av om det er behov for nye menneskerettighetsstandarder, eller nye konvensjoner, samt eventuelt å utarbeide forslag til slike nye konvensjoner eller erklæringer, faller inn under Menneskerettighetsrådets mandat. Med andre ord skal rådet i tillegg til å arbeide med å fremme og beskytte allerede eksisterende menneskerettigheter også arbeide med å utvikle nye normer, dersom og når dette eventuelt er nødvendig. [1]

Underkommisjonen

Underkommisjonen var et organ som var underlagt Menneskerettighetskommisjonen, og som nå er flyttet under Menneskerettighetsrådets mandat. Underkommisjonen var FNs fremste ekspertpanel på menneskerettigheter. Der satt 26 uavhengige menneskerettighetseksperter fra hele verden. Det var altså ikke et politisk organ, men fungerte som et uavhengig rådgivende organ for Menneskerettighetskommisjonen. Underkommisjonen utarbeidet blant annet rapporter om brudd på menneskerettigheter, laget forslag til nye konvensjoner og erklæringer, og utførte de oppgaver Menneskerettighetskommisjonen ga dem for øvrig.

Underlagt Underkommisjonen igjen var også en del arbeidsgrupper. Én av disse arbeidsgruppene var Arbeidsgruppen for urbefolkninger (WGIP), som, inntil opprettelsen av FNs Permanente forum for urfolkssaker ble regnet som det viktigste organet for urfolk i FN [2] . Etter opprettelsen av Menneskerettighetsrådet er det i skrivende stund uklart hva som vil skje med Underkommisjonen. Ifølge Petter Wille i Utenriksdepartementet, ligger det to forslag på bordet. Det ene forslaget viderefører Underkommisjonen under Menneskerettighetsrådet med omtrent samme mandat og sammensetning av eksperter. Det andre forslaget dreier seg om at Menneskerettighetsrådet skal lage en liste med menneskerettighetseksperter rundt omkring i verden, som de benytter seg av ved behov.

Menneskerettighetsrådets spesialrapportører

Den tidligere Menneskerettighetskommisjonen hadde et sett med såkalte spesialrapportører, som er overført til Menneskerettighetsrådet. De kan deles inn i to kategorier: rapportører for enkeltland, og tematiske rapportører. I tillegg kommer noen arbeidsgrupper som har tilsvarende samme mandat som spesialrapportørene. Her kan nevnes spesielt spesialrapportøren for menneskerettigheter og fundamentale friheter for urfolk. I 2001 utpekte Menneskerettighetskommisjonen en spesialrapportør for menneskerettigheter og fundamentale friheter for urfolk, professor Rodolfo Stavenhagen fra Mexico. Hans mandat er som følger:

  • Samle, spørre, motta og utveksle informasjon og korrespondanse fra alle relevante kilder inkludert regjeringer, urfolk selv, deres lokalsamfunn og organisasjoner om brudd på deres menneskerettigheter og fundamentale friheter;
  • Formulere henstillinger og forslag til passende tiltak og aktiviteter som kan forebygge og bøte på brudd på menneskerettigheter og fundamentale friheter for urfolk;
  • Arbeide i tett relasjon til de andre spesialrapportørene, spesialrepresentantene, arbeidsgruppene og uavhengige eksperter under Menneskerettighetskommisjonen og Underkommisjonen, i henhold til anbefalingene til Kommisjonen i resolusjon 1993/30.

De fleste korrespondanser sendt av Spesialrapportøren er ”viktige hasteappeller” (urgent appeals) i forbindelse med akutt fare for brudd på individers eller hele samfunns menneskerettigheter. Han sender også ”anklagebrev” til regjeringer som de må svare på i saker som haster litt mindre. Både hasteappeller og anklagebrev forblir konfidensielle inntil de blir publisert i Spesialrapportørens årsrapport for Menneskerettighetsrådet. Spesialrapportøren avlegger årlige rapporter til rådet. Spesialrapportørsystemet er en del av rådets overvåkningsmekanismer og skal derfor hjelpe rådet til å overvåke, fremme og beskytte menneskerettighetene. Et viktig mål for alle spesialrapportører er at de skal bidra til å forbedre dialogen med medlemsstatene på det tematiske området som han/hun er ansvarlig for. [3]

Linker

Menneskerettighetsrådets hjemmeside: http://www.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/

Underkommisjonens hjemmeside: http://www.ohchr.org/english/bodies/subcom/index.htm

Spesialrapportøren for urfolks rettigheters, Rodolfo Stavengangens, hjemmeside: http://www.ohchr.org/english/issues/indigenous/rapporteur/


[1] Se mandatet til Menneskerettighetsrådet: UN doc. 60/251 (3. april 2006): Resolution adopted by the General Assembly: 60/251. Human Rights Council. Og mer informasjon om Menneskerettighetsrådet på: http://www.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/

[2] Underkommisjonens hjemmeside: http://www.ohchr.org/english/bodies/subcom/56th/56sub.htm

[3] Om spesialrapportøren: Special Rapporteur on the situation of human rights and fundamental freedoms of indigenous peoples - Mr. Rodolfo Stavenhagen: http://www.ohchr.org/english/issues/indigenous/rapporteur/