Foto: Silja Somby

Det er i utgangspunktet to grunner til at stater velger å respektere menneskerettigheter: materielle grunner og normative samvittighetsgrunner. De materielle grunnene handler for eksempel om at det er bra for statsøkonomien og handelsbetingelsene for en stat å følge internasjonale menneskerettighetsnormer. En stat som bryter etablerte menneskerettigheter kan oppleve både økonomiske sanksjoner og boikott. De normative samvittighetsgrunnene handler om at statsledere og statens borgere vil at andre land skal tenke godt om dem, og de ønsker å tenke godt om seg selv. Det er en skam å bli hengt ut som en ”ond stat” i internasjonal presse. Disse kriteriene for hvorfor stater velger å respektere menneskerettigheter er de samme både for de konvensjoner staten selv har ratifisert og for de menneskerettighetene som har opparbeidet seg status som internasjonal sedvanerett. [1] I denne sammenheng er det lett å se at internasjonal sedvanerett kan være like bindende for staten som avtalefestede konvensjoner.

Linker

FNs permanente forum for urfolkssaker forteller litt om urfolks kampen for rettigheter opp gjennom historien: http://www.un.org/esa/socdev/unpfii/en/history.html

American Indian Law Alliance bruker mye plass på å forklare hvorfor de jobber med internasjonale menneskerettigheter og hva som er vitsen: http://www.ailanyc.org/intlworkpage.htm

Amnesty International har noen sider som forteller om suksess i kampen for rettigheter: http://web.amnesty.org/pages/aboutai-goodnews-eng

[1] Risse, Thomas, Stephen C. Ropp og Kathryn Sikkink (1999): The Power of Human Rights: International Norms and Domestic Change. Cambridge: Cambridge University Press, side 6-10.