Foto: Hadi Lile

FNs menneskerettighetsbestemmelser er i stor grad nedfelt i internasjonale konvensjoner og traktater. I tillegg finnes det ulike internasjonale erklæringer, resolusjoner og handlingsplaner. Sammen med konvensjonene utgjør de det folkerettslige rammeverket for beskyttelse av menneskerettighetene.

Konvensjoner

En internasjonal konvensjon er en avtale mellom stater som hvert land selv forplikter seg til å respektere gjennom å ratifisere (skrive under på avtalen). Konvensjoner kan også gå under navnene traktat eller pakt. En konvensjon er forskjellig fra en erklæring eller en deklarasjon i den forstand at en erklæring ikke innebærer at statene selv velger å forplikte seg til bestemmelsene. En konvensjon er folkerettslig bindende bare for de stater som har akseptert og undertegnet den. Den faglige termen for slik aksept og undertegnelse er ratifikasjon. Når en stat har ratifisert en bestemt konvensjon, betyr det at vedkommende stat har bundet seg folkerettslig til å gjennomføre konvensjonens bestemmelser på sitt eget territorium. Stater som har ratifisert en konvensjon betegnes som konvensjonsparter. Som regel må en ratifisering godkjennes av parlamentet i landet (Stortinget i Norge). Et land kan også ratifisere en konvensjon med forbehold til enkeltbestemmelser i konvensjonen. Det vil si at de reserverer seg fra å være forpliktet til å følge enkelte bestemmelser. Stater kan likevel ikke reservere seg fra bestemmelser som er av avgjørende betydning for konvensjonens grunnleggende målsetting, eller formulere en reservasjon som er i strid med konvensjonens eventuelle egne bestemmelser om reservasjoner. [1]

Erklæringer

En erklæring er et policydokument som gir uttrykk for hva statene i det respektive organ som vedtar erklæringen er enig om. Resolusjoner og handlingsplaner er uttrykk for det samme og fungerer tilnærmet på samme måte som en erklæring. En erklæring vedtatt av FNs generalforsamling er i prinsippet bindende for alle FNs medlemstater, men er ikke juridisk bindende på samme måte som en konvensjon. Erklæringer er ikke gjenstand for undertegnelse eller ratifikasjon. Erklæringer inneholder normalt grunnleggende prinsipper og gir uttrykk for viktige og overordnede målsettinger. Erklæringer er normalt første steg i prosessen for å få vedtatt en konvensjon. Normalt framforhandler medlemsstatene en erklæring først, for deretter å framforhandle en konvensjon som utdyper prinsippene i erklæringen nærmere. Eksempelvis ble FNs erklæring om barns rettigheter framforhandlet først. Denne erklæringen dannet så grunnlaget for forhandlingene om FNs barnekonvensjon. [2] Selv om en erklæring ikke er rettslig bindende i konvensjonell folkerettslig forstand, er erklæringer ofte et viktig bevis for å fastslå om et menneskerettighetsprinsipp kan betraktes som internasjonal sedvanerett.

Internasjonal sedvanerett

Internasjonal sedvanerett er en internasjonal rettskilde som bygger på beviser i forhold til hva man kan betrakte som generell praksis og akseptert som lov. [3] Ifølge Njål Høstmæling (2003), er internasjonal sedvanerett en fast og ensartet statspraksis over tid, utøvd i den tro at man følger rettsregler (såkalt opinio juris). [4] Det er altså to sider ved internasjonal sedvanerett, et objektivt kriterium som går på generell praksis eller fast ensartet praksis over tid, og et subjektivt kriterium i forhold til det som er akseptert som lov eller er utøvd i den tro at en følger rettsregler. Kilder som beviser objektiv praksis kan være basert på antall konvensjoner, erklæringer, vedtak og resolusjoner som referer til en menneskerettighet. Bestemmelsene i Verdenserklæringen har for eksempel, siden den ble vedtatt i 1948, opparbeidet seg nærmest unison internasjonal oppslutning og er henvist til i uttallige internasjonale konferanser, vedtak og konvensjoner som omhandler forpliktende menneskerettigheter. Et flertall av bestemmelsene i Verdenserklæringen er derfor rettslig bindene for statene basert på internasjonal sedvanerett. [5] Kriterier som handler om subjektiv aksept eller tro på at en regel er å regne som folkerettslig bindende (opino juris), kan for eksempel være hvor mange stater som har gitt sin støtte til en konvensjon eller en erklæring (uttrykker graden av aksept). I tillegg vil graden av autoriteten til dem som har gitt sin tilslutning telle, og måten det sies på. FNs Millenniumserklæring har for eksempel stor vekt i internasjonal lov fordi det var intet mindre enn 189 stater som enstemmig sverget sin lojalitet til erklæringen. I tillegg var 147 av statene representert med sine øverste statsledere i form av presidenter, statsministere og konger. [6] Når det gjelder autoritetskriteriet, er det også av betydning hvor stor kompetanse et organ har. Uttalelser, og i særdeleshet General Comments som Menneskerettighetskomiteen kommer med, tillegges som regel stor vekt av de fleste statene.

Det må også nevnes at sedvanerettens betydning for menneskerettighetene er mindre enn for andre deler av folkeretten. Statspraksis av stor betydning for dannelsen av sedvanene. Siden menneskerettighetene ikke regulerer mellomstatlige forhold, men forholdene mellom individer og staten, vil statspraksis bli begrenset til statenes mer teoretiske uttalelser og opptreden internasjonalt. I tillegg er det et relativt godt utbygd konvensjonssystem, ifølge Njål Høstmæling. [7] Det kan likevel hevdes at for minoriteter og urfolk er konvensjonssystemet begrenset.

Linker:

FN-sambandets side om konvensjoner og erklæringer har en forklaring av begrepene konvensjon, pakt, erklæring og så videre: http://www.fn.no/konvensjoner

Walter Gehr er en forfatter som gir omfattende informasjon om internasjonal lov og prinsipper for lov om traktater: http://www.walter.gehr.net/frame2bis.html

[1] Se Wien-konvensjonen om traktatretten av 1969, artiklene 19. Denne konvensjonens grunnleggende bestemmelser om reservasjoner har en betydelig vekt i folkeretten og kan derfor regnes som bindende på basis av internasjonal sedvanerett.

[2] Cohen, Cynthia Price (1998) International Protection of the Rights of Indigenous Children: Cohen, Cynthia Price, Frank Orton og Hugh Beach (1998) The Human Rights of Indigenous Peoples. New York: Ardsley, side 37-63.

[3] Se Malanczuk, Peter (1997): Akerhurst’s Modern Introduction to International Law (syvende versjon). London: Routledge, side 39.

[4] Se Høstmæling, Njål (2003): Internasjonale menneskerettigheter. Oslo: Universitetsforlaget, side 94.

[5] Se mer om Verdenserklæringens status som internasjonal sedvanerett i: Buergenthal, Thomas, Dinah Shelton og Davis Stewart (2002): International Human Rights in a Nutshell. Hague: West Group, side 39-43. Og se Høstmæling, Njål (2003): Internasjonale menneskerettigheter. Oslo : Universitetsforlaget, side 41-42.

[6] Se UN doc. A/56/326 (6 September 2001): Road map towards the implementation of the United Nations Millennium Declaration: Report of the Secretary-General, side 2.

[7] Se Høstmæling, Njål (2003): Internasjonale menneskerettigheter. Oslo: Universitetsforlaget, side 94-95.