FNs ”Bill of Human Rights” og andre kjernekonvensjoner
FN ble etablert etter annen verdenskrig i 1945. Overgrepene mot sivilbefolkningen under annen verdenskrig var mange og grusomme, herunder mishandling, tortur, diskriminering, henrettelser, manglende rettergangsgarantier og fravær av ytringsfrihet. Da statene møttes i San Francisco våren 1945 for å vedta en ny internasjonal verdensorden, FN-pakten, var det åpenbart at det måtte legges sterkere begrensninger på statsmakten enn man til da hadde godtatt. Det var en målsetting å styrke individenes rettigheter og friheter mot overgrep fra statlige myndigheters side. [1] |  | | Foto: Hadi Lile |
Det lyktes likevel ikke statene å utarbeide en nærmere definisjon av menneskerettigheter i FN-pakten, til tross for at troen på menneskerettigheter fremheves som sentralt i FN-paktens forord. I tillegg henviser en rekke bestemmelser i FN-pakten til menneskerettigheter. [2] Definisjon av menneskerettighetene ble overlatt til FNs menneskerettighetskommisjon, som ble opprettet av FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Kommisjonen hadde på det tidspunktet 18 medlemsstater. Det tok i alt tre år å enes om en erklæring om menneskerettigheter som skulle fungere som en nærmere definisjon av begrepet menneskerettigheter. 10. desember 1948 vedtok Generalforsamlingen FNs verdenserklæring for menneskerettigheter (Verdenserklæringen) i form av en resolusjon. [3] Etter vedtakelsen av denne erklæringen startet FN arbeidet med å utarbeide en juridisk bindende konvensjon om menneskerettighetene som statene kunne skrive under på (ratifisere), og forplikte seg til å følge. Etter hvert ble det klart at FN måtte splitte arbeidet med operasjonaliseringen av Verdenserklæringen i to konvensjoner. Det tok i alt 18 år før Generalforsamlingen kunne vedta Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (SP) og Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), 16. desember 1966. De to konvensjonene har en rekke sammenfallende bestemmelser. Blant annet artikkel 1, som omhandler selvbestemmelse. Selv om konvensjonene hadde som utgangspunkt å utdype Verdenserklæringen ble det også inkorporert en bestemmelse som var helt utelatt i Verdenserklæringen – nemlig SP artikkel 27, som omhandler minoriteters rettigheter. [4] Verdenserklæringen og de to nevnte FN-konvensjonene omtales ofte som en ”menneskerettighetspakke” bestående av tre elementer. På engelsk betegnes pakken som The International Bill of Human Rights. I tillegg til denne pakken har FN utarbeidet en rekke andre viktige menneskerettighetskonvensjoner og erklæringer. Her er det spesielt syv konvensjoner som blir omtalt som kjernekonvensjoner for FNs menneskerettigheter (core international human rights treaties). [5] Disse utgjør sammen med SP og ØSK følgende konvensjoner: Linker En FN-oversikt over alle de viktigste FN-konvensjoner og -deklarasjoner om menneskerettigheter i fulltekst, med informasjon om ratifikasjoner og reservasjoner. Inndelt etter emne: http://www.ohchr.org/english/law/index.htm FN-sambandets oversikt over noen sentrale konvensjoner og erklæringer oversatt til norsk: http://www.fn.no/konvensjoner
[1] Se Høstmæling, Njål (2003): Internasjonale menneskerettigheter. Oslo: Universitetsforlaget, side 33. [2] Se FN-pakten artikkel 1.3, 13.1, 55c, 56, 62.2, 68 og 76c [3] Se Høstmæling, Njål (2003): Internasjonale menneskerettigheter. Oslo : Universitetsforlaget, side 38. [4] Se Nowak, Manfred (2005): U.N. Covenant on Civil and Political Rights: CCPR Commentary, 2nd revised edition. Strasbourg: Norbert Paul Engel, side 636. Se også mer om SP art. 27 og minoriteters rettigheter senere i denne artikkelen. [5] Se mer om disse kjernekonvensjonene på: Høykommissæren for menneskerettigheter (24. juni 2007): Human Rights Bodies: http://www.ohchr.org/english/bodies/index.htm
|
Hva er urfolksrettigheter 
"Vi er samer" filmer
