Av: Svein Lund - redaktør Samisk skolehistorie for Gáldu.

Fond for hvem?
Det skulle likevel ta lang tid og mye strid før det kom til noko utbetaling frå dette fondet. Ei av årsakene var at regjeringa først måtte løyse spørsmålet om erstatning til samar og kvenar som tapte skolegang på grunn av andre verdskrigen. Etter fleire års strid endte det med at det blei gitt individuell billighetserstatning for tapt skolegang, mens fondet som fikk namnet Samefolkets fond skulle disponerast av Sametinget og brukast til tiltak for å styrke samisk språk og kultur.
Først i 2006 blei vedtektene for fondet vedtatt av Kongen i statsråd og i 2008 kunne Sametinget foreta dei første tildelingane. Da var det gått 8 1/2 år frå fondet blei lova oppretta. Til no er det utbetalt omlag 35 mill kr. Dei framtidige årlige utbetalingane er berekna til omlag 5 mill kr for året.


Eldre med tapt skolegang stilte i 2002 krav om at de skulle ha utbetalingene fra Samefolkets fond.
(Foto: Seija Guttorm)

Samefolkets fond og Samisk skolehistorie
Dette skulle vere ein artikkel om samisk skolehistorie og om bok- og internettprosjektet "Samisk skolehistorie". Kvifor skriv eg så om Samefolkets fond? For det første fordi sjølve prosjektet "Samisk skolehistorie" langt på veg er finansiert nettopp av Samefolkets fond. Til no har det kome fem bind av Samisk skolehistorie. Dei to første av dei var svært vanskelig å finansiere. Sametinget var frå starten blant dei institusjonane som støtta, med ein beskjeden andel på mellom 10 og 20% av behovet. Først da Sametinget fikk disposisjonen over Samefolkets fond, blei det mogleg å gi bidrag som monna, slik at det blei lettare å få gitt ut dei neste bøkene. Det er eit ope spørsmål om vi utan Samefolkets fond i det heile hadde klart å få ut meir enn dei to første bøkene, i alle fall ville det ha tatt mye lengre tid. Samane i Sverige, Finland og Russland har ikkje noko tilsvarande fond, og det er ei viktig årsak til at det til no ikkje har vore mogleg å finansiere arbeidet med å lage og gi ut tilsvarande bøker der.
For det andre skal fondet kompensere for fornorskingspolitikken, som hadde skolen som eit av sine aller viktigaste middel. Og Samisk skolehistorie er nettopp historia om fornorskinga og om forsøka på å rette opp etter fornorskinga.


Søknad om støtte fra Finnefondet. Det virker som alle lærere søkte støtte fra fondet, også dem som sjøl var motstandere av fornorskingspolitikken. Denne søknaden er fra Anders Larsen i Kvalsund, som var redaktør av den samiske avisa Sagai Muitalæggje. 

Samefolkets fond og Finnefondet
Samefolkets fond er ikkje det første fondet den norske regjeringa har oppretta med tanke på samane. I 1851 blei det oppretta eit fond som seinare fikk namnet Finnefondet. Samisk skolehistorie 1 opnar med ein artikkel som går gjennom dei ulike fasane av fornorskinga og viser at midla som blei brukt til Finnefondet var ganske betydelige for si tid: "En beregning for budsjettåret 2002 viser til sammenlikning at overføringene til øremerkede samiske formål utgjør i underkant av 1 ‰ av det samlede statsbudsjett, hvorav vel 1/3 forvaltes av samene selv, gjennom Sametinget. Tabellen viser at den andelen staten brukte til fornorskinga gjennom Finnefondet alene, var – bortsett fra de første to decennier – på høyde med og gjerne litt høyere enn det Sametinget i dag har å rutte med. Og i perioder på begynnelsen av 1900-tallet var midlene som ble stilt til rådighet for Finnefondets fornorskingstiltak større enn den andelen som samlet i dag går til samiske formål."


Fornorskingsinstruksen av 1880

Finnefondet eksisterte under dette namnet fram til 1921, da det formelt blei omdøpt til "Særtiltakene for landsfolkeskolen i Finnmark", som i realiteten var ei fortsetting av Finnefondet, og som heldt det gåande heilt til 1953-talet. Det vil seie at i ein periode på over 100 år var det årlig ein særskilt post på statsbudsjettet til utdanning for samar (og tildels kvenar), med det mål å fornorske dei språklig og kulturelt.
Det er ingen tvil om at denne gigantiske satsinga hadde ein verknad. Når lærarane fikk kraftige lønnstillegg for å drive aktiv fornorsking, var det ein mektig inspirasjon. I lag med ein massiv propaganda som gjorde det nærast kriminelt å forsvare samisk og kvensk språk, førte det til at dei aller fleste lærarar blei lydige og oftast overtydde fornorskarar. Det var ikkje nok at lærarane formante barna til bare å snakke norsk, anten dei kunne det eller ikkje, men ofte gikk dei og på foreldra og forsøkte å få dei til å snakke norsk til barna.
Frå mange hald er det hevda at språkskiftet frå samisk til norsk var frivillig. Både elevane, foreldra og lærarane sine historier som vi har gjengitt i Samisk skolehistorie viser at her har vore eit stort element av det vi kan kalle "frivillig tvang", eit press som det i lengda ikkje var mogleg å stå i mot. Dei som sjølve hadde opplevd å komme til kort på skolen fordi dei ikkje forsto skolespråket, og ofte blei håna og plaga av både medelevar og lærarar av den grunn, trakk den naturlige konklusjonen at samisk eller kvensk språk bare var ei byrde, og når dei sjølve blei foreldre lærte dei barna sine norsk så dei ikkje skulle oppleve det same. Og samfunnet gav absolutt ingen signal om at samisk og kvensk språk var noko verd å ta vare på. Snarare tvert om, det blei noko negativt bare å kunne andre språk enn norsk.

Symbolsk eller reell kompensasjon?
Tilbake til Samefolkets fond. Med opprettinga av fondet har regjeringa innrømt at fornorskinga har skada det samiske folket. Det er vel og bra, men vi må stille to spørsmål:
1. Skal kompensasjonen vere symbolsk eller reell? Skal denne stå i forhold til skadane og kva det kostar å rette desse opp i den grad det er mogleg? Har styresmaktene i det heile noka klar førestilling om kva desse skadane går ut på og kva omfang dei har?
2. Fornorskingspolitikken var retta mot samar og kvenar. Kvifor har ikkje styresmaktene innrømt at denne politikken også har skada det kvenske folket og oppretta eit fond for dei?

Reform utan evaluering
Dei siste tiåra har det vore vanlig at når staten set igang ei reform, anten det er av skoleverket, helsevesenet eller administrasjonen på eit eller anna område, så set ein og igang ei evaluering. Både ved skolereformene i 1994, 1997 og 2006 blei det sett igang ein større evalueringsprosess, som vurderer korleis reforma har blitt gjennomført, om ho har virka etter hensikta og i prinsippet kva endringar som bør gjørast med det same, evt. ved neste reform. Det har i alle desse tre tilfella vore gjort eigne evalueringar av korleis reforma har virka for samiske elevar og samisk opplæring ( Reform 94 evaluert av NSI og NIBR, Reform 97 av Samisk høgskole, Kunnskapsløftet 06 av Nordlandsforsking og Høgskolen i Finnmark).
Den største reforma som nokon gong er gjort overfor samiske elevar var den som starta i 1851 og som blei kraftig skjerpa i 1880, ein total snu frå at samiske elevar skulle ha opplæring på eige morsmål, til at dei skulle ha all opplæring på eit framandspråk, og morsmålet deira skulle bannlysast i skolen. Dette var deretter gjeldande politikk i eit hundreår, i praksis enno lenger. Når har så den norske staten ved utdanningsdepartementet sørga for ei evaluering av denne gigantiske reforma? Svar: Aldri. Etter at samiske skolemiljø og samiske organisasjonar hadde ført ein lang kamp for å endre politikken, slo det trinnvis gjennom frå 1959 at samisk kunne ha ein plass i skolen.
I festtalar og i møte med samar og internasjonalt publikum har regjeringa dei siste åra kunna seie nokre vakre ord om at fornorskinga hadde vore eit skadelig feilgrep, men "nu går alt så meget bedre". I andre festtalar blir det gjerne understreka at vedtaka i statsforvaltninga skal vere kunnskapsbaserte og forskingsbaserte. Men når det gjeld oppgjøret med fornorskingspolitikken synest dette kravet å vere unødvendig. Her er det nok å synse, evt. gi etter for det som for tida synest å vere politisk korrekt å meine. Derfor har det aldri blitt tatt initiativ frå f.eks. Kunnskapsdepartementet med forgjengarar til eit stort forskingsprogram for å kartlegge:
- Den samla pengebruken på fornorsking av samar og kvenar, samanlikna med innsatsen for samisk og kvensk språk og kultur i nyare tid.
- Verknadane av fornorskinga på utbreiinga av desse språka
- Verknadane på kunnskapen vår om samisk og kvensk språk og kultur (Både kva vitskapen veit, kva samar flest veit og kva ikkje-samar flest veit)
- Verknadane på samane sitt utdanningsnivå og mulighet for å delta i arbeidsliv og samfunnsliv gjennom tidene
- Verknadane på sjølvtillit, identitet og psykisk og fysisk helse
- Kva som må til for å kompensere for fornorskinga, kva ressursar som er nødvendige om ein ønsker å snu språkskiftet og gjøre yngre generasjonar av fornorska samar til aktive brukarar av samisk språk.
- Korleis fornorskingspolitikken har bidratt til negative haldningar overfor samane.
Styresmaktene har altså ikkje sett igang ei slik evaluering sjølv. Det vil seie at andre måtte ta initiativet. Det har da også vore gjort frå forskjellig hald, slik at vi har forskingsprosjekt og utgreiingar som bidrar til å svare på nokre av spørsmåla over.
Eit av forsøka på å bidra er prosjektet Samisk skolehistorie, som blei sett igang i 2003. Så tok vel da regjeringa mot dette med opne armar? Snarare tvert om. Både Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet har 5 gongar avslått å gi støtte. Departementet har i tillegg to gongar avslått ønske frå redaksjon og forlag om eit møte for å diskutere utviklinga av prosjektet. Det er altså ikkje deira bord, men kven sitt bord kan det da vere? For kven har stått ansvarlig for skolepolitikken overfor samane sidan tidlig på 1800-talet, om ikkje akkurat dette departementet? Som tidligare Kyrkje- og undervisningsdepartement er det godt kjent med bibelordet om å toe sine hender, og praktiserer dette med å løpe frå ansvaret for kva departementet har gjort og for å bidra til at dette blir evaluert.


Skoleinternatet i Vestertana er et av de få førkrigsinternata som ikke blei brent under krigen (Foto: Svein Lund)

Kva er gjort?
I motsetning til dei sentrale skolestyresmaktene er det andre som har tatt ansvar, og resultatet er at prosjektet Samisk skolehistorie til no har skrive eller samla til saman omlag 400 artiklar. Halvparten av desse er prenta i dei fem første bøkene, dei andre er enten lagt ut i internett-utgåva eller er planlagt publisert i bok eller på nett i løpet av det neste året.
Dette er enno ikkje den evalueringa eg etterlyste. Det er ein start, ein dokumentasjon, grunnlagsmateriale eller empiri for vidare forsking. Likevel kan vi seie ein del om kva vi har lært, kva vi har sett som verken folk flest eller vi som har jobba med verket hadde trudd på førehand:
- Utbreiinga av det samiske folket, av samisktalande personar og bruk av samisk i undervisninga har vore mye større enn dei fleste hadde trudd. Det er nok ikkje mange som veit at det har vore undervist på samisk på Sørøya eller at elevar i Berlevåg kommune etter krigen møtte på skolen utan å kunne anna enn samisk. Eller at elevar i Beiarn, to generasjonar etter at samisk språk døydde ut i dette området, framleis blei erta som "lappar" på skolen.
- At samiske elevar har blitt plaga av både medelevar og lærarar er ikkje noko ukjent fenomen. Men likevel er det skremmande å sjå at det har vore så utbreidd at det snarare har vore regelen enn unnataket.
- At samiske lærarar ofte fleste gjorde jobben sin som fornorskarar lydig, nokre ivrig, andre motvillig. Likevel var det nokre få som saboterte fornorskingsinstruksen og underviste på samisk.

Eit bevisst brotsverk
Dei siste tiåra har sentrale styresmakter og dei fleste politiske parti i Noreg innrømt at fornorskingspolitikken ikkje var bra. Det er eit stort og viktig framsteg at fornorsking ikkje lenger er det offisielle målet for norsk samepolitikk og at ein ønsker å rette opp gamle feil (den første innrømmelsen kom med Samordningsnemnda for skoleverket allereie i 1947. Dette blir omtalt i Samisk skolehistorie 6). Likevel er ikkje dette eintydig. Særlig dei siste 15 åra har vi sett ganske sterke politiske krefter som vil reversere dei framstega samane har oppnådd. Sidan den lange fornorskingsperioden er ein vesentlig bakgrunn for samane sine krav i dag, er det viktig for dei å endre oppfatninga av fornorskinga. Her kan dei servere forskjellige motstridande variantar:
- Det har aldri vore noko fornorsking.
- Fornorskinga var frivillig.
- Fornorskinga var den einaste moglege politikken, det var ingen som visste betre.
- Fornorskinga var kanskje uheldig, men heilt nødvendig fordi det ikkje fanst lærarar og andre fagfolk som kunne samisk.



Christen Brygfjeld, skoledirektør i Finnmark 1922-33 (Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark).

I Samisk skolehistorie har vi dokumentert kva fornorskarane sjølve sa og kva dei gjorde. Vi har prenta deira eigne ord, der dei sjølve brukar orda "fornorsking", samtidig som dei i harde ordelag skjeller ut alle som var usamde med dei. Vi har publisert brev frå skoledirektørar, der dei klagar over at lærarar i alt for stor grad brukar samisk i undervisninga , og gir uttrykk for at samiskspråklige lærarar ikkje bør få jobb i samiskspråklige område.



Bernt Thomassen, skoledirektør i Finnmark 1902-20 (Foto utlånt av Fylkesmannen i Finnmark).

Vi har prenta debattinnlegg, klagebrev og uttaler frå motstandarar av fornorskinga, og vist at det var ein konstant motstand gjennom heile fornorskingsperioden . Konklusjonen er at det fantest alternativ, det stemmer ikkje at ingen visste betre. Når skolen hadde få samiskkyndige lærarar, hadde det ein klar samanheng med at nettopp pga. fornorskinga var det få samar som fikk høgare utdanning. I tillegg var det ein politikk for at ein i minst mogleg grad skulle utdanne og tilsette samiske lærarar, og der det mot alle odds fanst slike, skulle dei ikkje få lov å bruke kunnskapane sine i skolen. Det var heile tida eit valg, og ein valde det alternativet som ein søringelærar i Tana skildra slik på 1950-talet: "Stakkars unger som ikke har lærere som snakker deres eget språk. Det er en forbrytelse mot dem." Det er fornorskingspolitikken i eit nøtteskal: Han var eit brotsverk eller forbrytelse, og det var ein bevisst politikk der omsynet til Norges "nasjonale interesser" og ønske om eitt folk og eitt språk i eitt land sette alle menneskelige og pedagogiske omsyn til side. For den norske befolkninga skulle utdanninga følgje prinsippa om å bygge på elevane sitt språk, elevane sitt miljø og erfaringsbakgrunn. For opplæring av samiske og kvenske elevar skulle desse prinsippa fullstendig settast til side , fordi det overordna målet var å utrydde alle andre språk enn det norske, alle andre kulturar enn den norske.


Fra Sirma skole i Tana tidlig på 1950-tallet. (Foto: Marit og Bill Aubert).

Tid for neste steg
Samefolkets fond har bare strukke til for å støtte ein brøkdel av dei søknadane som har kome inn. Også utanom fondet må Sametinget årlig avslå ei rekke søknadar om støtte til samisk litteratur, kulturarrangement osv. Mange ønsker å lære samisk, men får ikkje tilbod, eller ikkje eit tilbod dei har økonomi å nytte seg av. Samtidig veit vi at det er store behov som aldri blir søkt på.
Samanlikna med den enorme innsatsen som blei gjort for å fornorske samane gjennom hundre år er 75 millionar i Samefolkets fond ein dråpe i havet. Kvart år etter at Bondevik proklamerte fondet, har eg venta at Stortinget skulle plusse på med årlige bevilgningar. Det har så langt ikkje skjedd. I 2007 skreiv samepolitikaren Tor Mikalsen: "75 millioner ble gitt av regjeringen Bondevik. Eg forventer at det snart kommer 75 millioner fra regjeringen Stoltenberg. Faktisk bør en hver ny norsk regjering øke fondet med 75 millioner inntil et akseptabelt nivå er oppnådd!"
Over fire år har gått, men ikkje eit øre har kome frå regjeringa. Og Sametinget har ikkje eingong bede om at regjeringa løyvar meir til fondet.

Fornorskinga held fram
Men ein ting er å gi erstatning. Det viktigaste er at fornorskingspolitikken blir forlate ein gong for alle. Samisk språk er i ferd med å forsvinne over størstedelen av det samiske området. I fleirtalet av dei kommunane der det finst folk som snakkar samisk i dag, vil språket vere borte i løpet av eit par tiår. Framleis får fleirtalet av elevane med samisk bakgrunn ikkje samiskopplæring på skolen.
Mange har dei siste åra skrike opp om kor mye særrettar samane har fått og kor den norske befolkninga blir diskriminert. Dette skriket dekker over at situasjonen er stikk motsett:
- Talet på elevar med samisk som fag i skolen går ned (Samiske tall forteller - 2001).
- Talet på barn i samiske barnehagar går ned.
- Talet på samisktalande går ned.
- Skolesentralisering brukast til å knekke samiske bygdesamfunn (Ferske eksempel her er nedlegginga av Skånland videregående skole, Boltås skole, Børselv skole og Billefjord skole.)
- Dei sjøsamiske områda er i ferd med å bli totalt forgubba og avfolka.
Og sist, men ikkje minst:
- Den norske staten er framleis ikkje villig å betale rekninga for 100 års fornorskingspolitikk.


Fra samisk barnehage i Nesseby, 1986. (Foto: Svein Lund)