FOTO 1: - Huset er mer enn visjon enn et hus, sier Odd Sivertsen.

Av John Gustavsen for Gáldu

Odd Sivertsen tar oss i mot i hjemgården like ved E6 i Olderdalen. Det er seinhøst, og lyset dirrer over fjorden som om det er i ferd med å slokne. Lyngsalpene stiger opp i vest, fjorden velter skifergrå inn mot Nordnes og minner oss om de farlige kreftene som ligger i et ras der fra. Vi har hørt om mannen som bygger ”verdens minste museum”, men nå vil vi se det og høre om idéen bak.

- Fjæra i den nordnorske tradisjonen er sentral, og er for meg et hellig sted. Noenlunde på linje med hellige steder i den samiske tradisjonen, reflekterer Sivertsen.

Odd Sivertsen ble i 2007 hedret med juryens pris under Den 61. nordnorske kunstutstillingen. Fire malerier malt mellom 1988 og 2006 ga ham hederen, med henvisning til

”blåstemte motiver på nærmest naivistisk vis, med en særegen blanding av geometriske striper og pastose malingsstrøk. Det gjennomgående motivet er menneskeskikkelser i et stort landskap der jord og himmel møtes. De forenklede menneskefigurene går nærmest i ett med landskapet, i scener som har en naturmytisk klang. Motivene henspeiler også på en læstadianisme som kunstneren kjenner fra sin oppvekst, hvor frykten for Gud og den ”rørelse” som følger med nåden er viktige elementer.”

Et raskt blikk på Sivertsens malerier kan få en til å tenke på Peter Wessel Zapffe (1899-1990) som i sitt yrkesliv var så opptatt av forankringen til stedet. De dype fjordene i Troms har preget deres tanker og følelser. Zapffe levde i brytningen mellom en hemmende kristendom og frigjort ateisme. Sivertsen har studert teologi, og kanskje handler kunsten hans om frigjøring med behov for forankring?

- En kube ved kanten av havet, med Lyngsaplene bak, en protest mot det storslåtte, en hilsen til det vesle mennesket i en storslått natur, et rom for refleksjon, nakent og enkelt, ren hilsen til alle urfolk, opprør mot rasisme, selve livsstranda…

Odd Sivertsen tar fram mange metaforer når han forklarer hva som ligger bak idéen om et galleri som er et museum og samtidig et kloster, størrelse 2,27 m. x 2,27 m. x 2,80 m. lagt ved havkanten, ved fjæra som er jordens hud og som sanser om noe er galt. Nylig dreiv enorme mengder olje inn over strenden rundt Mexicogolfen, skapte økonomisk panikk i reiselivet og fortvilelse blant fiskere, der blant mange havets indianere.

- Jo, jeg har tenkt og grublet ikke så lite over dette prosjektet, sier Odd Sivertsen. Den er en protest mot alt det kommersielle og prangende, den er en hilsen til det vergeløse mennesket som har behov for det enkle og kun kan lykkes ved å leve i en uskreven pakt med naturen.

- Mitt folk, kystens samer, var så sterkt knyttet til havet og jorden, og de høstet av overskuddet, grunnrenta, forklarere Odd Sivertsen.

De ødela ikke jorden med kunstgjødsel fra Monsanto, de utfisket ikke havet som snurperne som også i høst har tatt opp tusen ganger tusen sei under minstemål.

- Det ligger noe forvilt over prosjektet i fjæra…?

- Kanskje det, men også et forsøk på å vise vei. Bestefar min, Anders Marakatt, han kom fra Karesuando og møtte her havet med dets gaver. Det ble en stor kamp, ikke mot, men med naturkreftene, og de seiret i den forstand at de forstod balansen mellom det gode og det vonde. De sto sammen her, uansett etnisitet, inntil sosialdarwinismen fikk tak, sier Odd Sivertsen som har hjelp av både en afghansk og norsk snekker.

- Hvor har du fått inspirasjonen i fra?

- ”Livsstranda”, en metafor på livet, har vært mitt tema i 40 år. Der kom maten på land. Der lærte vi arbeidsteknikker. Der var leken og gleden, og der fra dro vi over med de døde i historisk tid, for eksempel til Lyngseidet for å få de gravlagt. Prosjektet er kommet i stand etter lang tids kontakt med to idealistiske personer med særskilt tilknytning nordpå. Det er også et samarbeid mellom meg og en innsiktsfull arkitekt.

- Dette minner om Gandhi som sa at ”det er nok til alle på jorden, men ikke nok til alles grådighet”. Er det der vi er i dag?

-Det ser slik ut, hensynsløsheten, konsumismen og utplyndingen som bare fører en veg.

Samtidig ser kunstneren også hvordan mennesket blir fratatt kontrollen over seg selv, i et tempo som hindrer en å tenke.

- I din kunst og roman trer barndommen fram. Har du reflektert over det å være barn nå?

- De utsettes for visuell vold fra film og TV som må avleire seg i sinnene. Jeg har håp om at foreldre og skoleklasser vil stoppe her, gå stien gjennom olderskogen og gi seg litt tid til å tenke og samtale. For oss som barn var fjæra en eventyrlig lekeplass. Er det barn å se i fjæra på Tromsøya, tro?

- Nei, der er den utsatt for voldtekt i form av utfyllinger som danner en mur mellom hav og land.

Galleriet og museet har dør vendt mot øst, er kledt med torv og gras og jord. I taket feller kunstneren inn et stykke glass.

Vi forstår det slik at de som besøker stedet skal komme nær inn på elementene. Det tredimensjonale rommet skal strekke seg opp mot lyset fra kosmos og utfordre ditt eget indre rom, den fjerde dimensjonen. Dette er et religiøst sted, og som den amerikanske teologen Loyal Rue sier i ”Religion is not about God” (2008) er teologien av marginal betydning. Det viktige er hvordan mytene, seremoniene, ritualene, estetikken og fellesskapet greier å tilfredsstille den enkeltes behov. Carl Fredrik Wisløff kalte dette ”sjelens hunger”. Zapffe sa han var ”naken under Kosmos”.

- Ja, dette kan bli et sted hvor man kommer i kontakt med seg selv gjennom kunsten og naturen, kommenterer Sivertsen.

- Her skal stilles ut et kunstverk ad gangen, ikke bare mitt eget, men også gjestende kunstnere. Besøkende skal kunne gå in her og oppleve likeverdet, derfor den kvadratiske grunnflaten. Du skal kunne høre havet som sukker mot stranden og vinden som synger mellom fjellene. Du vil kanskje kunne oppleve stormen den ene dagen og stillheten den neste.

- Du mener dette symboliserer den sjøsamiske kulturen?

- Ja, nettopp med dens drama da de ikke bare møtte naturkreftene, men også de politiske kreftene.

- Her hvor brenningen av Finnmark og Nord-Troms stanset i 1944?

- Det har jeg ikke tenkt på, men du har rett, medgir Sivertsen. Trebygningene brant lett, men ville de også satt fyr på den vesle bygningen som også skal suge til seg havets fuktighet og isens vrede?

FOTO 2: Odd Sivertsen filosoferer over galleriet og museet ved havkanten. Foto: John Gustavsen

Billedkunstneren studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo, men har aldri virket i den norske kirke. I 2008 debuterte han med romanen Med havet i hånden på Gyldendal. Her skildrer han nærgående oppveksten, motsetningene mellom farens sosialisme og morens læstadianisme, mellom det samiske og norske og motkreftene. Han var et fryktsomt barn, og lik mange andre sjøsamer skammet han seg over sin bakgrunn. Han hadde en bror som måtte spennes fast og ble sinnslidende.

-Alt dette har selvsagt fulgt meg, forklarer Sivertsen.

I hans bilder der menneskene skyter opp av jorden som trær, men også kan minne om skulpturer, kan en se det store strevet og ydmykelsen av sinnene, men også fellesskapet mellom elementer. Sivertsen er i ”slekt” med malere som Einar Berger (1890-1961) og Edvard Munch (1863-1944), men også grafikeren/maleren Kaare Espolin Johnson (1907-1994) og fotografen Kåre Kivijärvi (1938-1991).

- Du vil sjølsagt at folk skal besøke ditt ”tempel”?

- Ja, og at de skal se at det går an å lage det antimonumentale, en motmelding til det pompøse og elitistiske. Jeg tror kunstnere har behov for å bryte med kunstmuseenes prioriteringer. Jeg vil åpne min dør for et galleri som har mye til felles med naustet borti fjæra, avslutter Odd Sivertsen.

FAKTA:

Odd Marakatt Sivertsen (f. 1947 i Kåfjord)

Bosted: Nannestad og Olderdalen

Utdanning: Universitetet i Trondheim/Oslo

Menighetsfakultet i Oslo

Granum tegne- og maleskole, Oslo

Kunstakademiet i Århus

Lektor

Har deltatt i kollektive utstillinger og hatt sine separate utstillinger, hatt tillitsverv i kunstinstitusjoner og – organisasjoner, er innkjøpt og har mottatt stipend for sin innsats. (Kilde: Odd Sivertsen og En himmel i nord, Galleri Embla 1999)