FNs erklæring om urfolks rettigheter for urfolksungdom
FNs menneskerettigheter og urfolks rettigheter
SAMISK SELVBESTEMMELSE
Utdanning av urfolksbarn som språklig folkemord og en forbrytelse mot menneskeheten?
Et globalt perspektiv
SAMISK SELVBESTEMMELSE AUTONOMI OG ØKONOMI, SAMETINGETS MYNDIGHET OG AUTONOMI INNENFOR HELSE- OG SOSIALSEKTOREN
 
 
 
 
Promotion and protection of all human rights, civil,
political, economic, social and cultural rights,
including the right to development
Report of the Special Rapporteur on the rights of indigenous
peoples, James Anaya
Report of the Special Rapporteur on the situation of human
rights and fundamental freedoms of indigenous people
State of the World’s Indigenous Peoples

 
Norsk spill om samekonvensjon
Mange hadde forhåpninger om at arbeidet med en Nordisk Samekonvensjon ville bære framover, da det i november 2001 ble oppnevnt en ekspertgruppe for å legge fram et tekstgrunnlag. Norge har plutselig fått problem med arbeidet.

Av John Gustavsen for Gáldu

7. november 2001 ble ekspertgruppen til utredningen av Nordisk Samekonvensjon oppnevnt. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith ble valt til leder. Smith hadde i 1980-1984 ført arbeidet med Samerettsutvalgets innstilling i havn, Om samenes rettsstilling (NOU 1984:18). Senere skulle Smith også lede arbeidet med Kystfiskeutvalgets innstilling, Retten til fiske i havet utenfor Finnmark (NOU 2008:5). I konvensjonsgruppen satt medlemmer med bred innsikt, og med Carsten Smith som leder kunne en forvente seg en effektiv og presis prosess.

Utkastet Nordisk samekonvensjon ble så avgitt 26. oktober 2005.

Etableringen av Sametinget i Norge i 1989 ble karakterisert som ”en lovutreders drøm” da Smith 27. febuar 1996 holdet et foredrag i Sametinget. I foredraget la han fram noen teser av stor betydning for det videre rettsarbeidet. Her tar vi med:

  • Samene har urfolkstatus ifølge internasjonal rett. Det er et eget folk med en egen kultur.
  • Norge har et historisk ansvar for samekulturen, fordi det er samenes historiske hjemland, og samekulturen er svekket som følge av tidligere tiders politikk.
  • Norge har et internasjonalt ansvar for samekulturens livsvilkår, fordi det bor flest samer i Norge, og hele kulturens framtid beror på de livsvilkår den får her.
  • Uten et valgt Sameting – ingen demokratisk legitimitet. Uten samemantall – ingen representativitet. Ingen troverdig samepolitikk uten representativitet.
  • Den norske stat har rettsplikt, bygget på grunloven og     folkeretten, til å sikre samene tilstrekkelige virkemidler til kulturvernet.
  • Statens rettsplikt gjelder de samlede tiltak for samisk kultur og må helhetsbedømmes i tillegg til de enkelte inngrep og tiltak.

Store forventninger om et likeverdig samarbeid mellom staten og samene ble skapt med opprettelsen av Sametinget i Norge. En egen samekonvensjon måtte derfor kunne bli en viktig garanti for det framtidige samarbeidet både innen statene og i det internordiske politiske miljøet. Hensynet til de russiske samene teller også her selv om de ikke har sin egen stemme i konvensjonsarbeidet. Samtidig kan en slik konvensjonen også arte seg som en guide i internasjonale urfolksprosesser.

Konvensjonen var tema da de nordiske sameministrene og sametingspresidentene møttes i november 2008. I en protokoll fra møtet blir det påpekt at

”arbetet för en nordisk samekonvention (har) dragit ut på tiden, men är beredda att gå vidare med processen under det norska ordförandeskapet år 2009.”

Da embedsmannsgruppen så møttes i Longyarbyen 11.-13. mai 2009, la Norge vekt på at sametingene måtte involveres i arbeidet. I anbefalingen het det:

”Nordisk samekonvensjon vil bli et viktig rettslig instrument for det samiske samfunnet, og det vil ikke være aktuelt å vedta en konvensjon som kun statene har deltatt i utformingen av.”

16. september 2009 la så Norge fram et forslag som siktet mot forhandlinger mellom partene om en konvensjon i 2010. Det var nå gjennomført høringsrunder der så vel sametingene som de nasjonale myndigheter var aktører. En foreslo å fullføre arbeidet innen fem år etter at forhandlingene hadde startet opp.

Men alt skulle ikke gå knirkefritt for seg. 2. november 2009 var det planlagt et møte mellom ministre og sametingspresidenter. Dette måtte utsettes fordi Sverige ikke hadde avklart sine posisjoner. I januar 2010 kunne både den svenske ministeren og Sametinget stå sammen om å støtte det norske forslaget til forhandlinger. I februar kunne så det finske Sametinget og den finske statsråden slutte opp om det norske forhandlingsopplegget.

Så skjer det uventede: 7. mai 2010 mottar sametingspresident Egil Olli telefon fra statsråd Rigmor Aaserud om at den norske regjeringen ikke kan godta forhandlingsopplegget som den norske forhandlingsdelegasjonen hadde lagt fram med de øvrige fem partene. Nå ville en ha ”justeringer”. 10 mai skreiv den norske lederen av det nordiske embedsmannutvalget Peter-J Drefvelin brev til sine kolleger der han beklaget at det planlagte møtet mellom nordiske sameministre og – presidenter igjen må utsettes. Det heter at

”…vi har behov for å foreslå endringer i den modell for organisering av fremtidige forhandlinger om en nordisk samekonvensjon som vi tidligere har diskutert i NÄS (Den nordiske embedsgruppen).

Den norske lederen Petter-J Drefvelin kan nå være under instruksjon fra den norske regjeringen. I brev av 18. mai heter det at en igjen er parat til forhandlinger, og at de endelige forhandlingene fullføres som før foreslått, innen fem år.

Da NÄS så møtes igjen 25. maii år, er det likevel klart at Norge er i mot den prosedyre som en selv har foreslått. Forvirringen må ha vært stor i embedsmannsgruppen som hadde ventet å gå i gang med å sluttføre konvensjonsarbeidet.

Lederen av Samerådet, Mattias Åhren, har i et innlegg på Gáldus nettside samme dag vist til hvordan det nye norske forslaget bryter med hele idéen om samekonvensjonen:

”Den norska regeringen är fullt medveten om att dess nye förslag knappast kan accepteras av Sametingen, då förslaget innebär at dessa – som representanter för det samiske folket – marginaliseras i de fortsatta förhandlingarna. I strid med idén bak Samekonventionen.”

På henvendelse til Fornyings-, administrasjons- og likestillingsdepartementet (FAD) har det ikke vært mulig å få noen forklaring på hvorfor Norge plutselig har endret standpunkt for konvensjonsarbeidet. Etter at FNs spesialrapportør Anaya vendte seg til FAD 1. juni, ble det 25. juni sendt et svarbrev der det det heter:

”As you arealready aware of,there is currently disagreement between Samediggi in Norway and the Norwegian government as to whether the delegation members nominated by the SamiParliament will have to voice their ownopinion within the context of the negotiations -when those opinions differ from those of thestate-and, correspondingly, if the sepostitions are to be expressed in writing in the reports from the meetings.The position of the Norwegian government is that each of the three delegations (from Finland, Sweden and Norway) should be expected to speak with one, unifiedvoice, as is common practise when international agreements are negotiated between states.”

En bør kanskje særlig merke seg følgende:

”The representatives of Samediggi in Norway will have full information on the negotiations, through its representatives in the delegations, and opportunity to influence on the government position through consultations on these postions in advance.”

Svaret til FNs spesialrapportør tyder på at Norges regjering har endret holdning til samiske spørsmål, og ikke helt respekterer Sametingets rolle. Det er fristende å minne om hvordan Kystfiskeutvalgets innstilling ble lagt til side av fiskeriminister Helga Pedersen etter at hun selv hadde pekt ut utvalget. Var dette viktige arbeidet forgjeves?

For utenforstående kan dette virke dramatisk: Den ene dagen åpner staten døren, den neste dagen smeller man den igjen og den tredje dagen slår man den i ansiktet på den man skulle samarbeide med. 

Det endelige spørsmålet blir: Er dette et norsk NEI til Nordisk Samekonvensjon?




Grunnlaget for Nordisk samekonvensjon

Arbeidet med en nordisk samekonvensjon er ikke av ny dato. Samene har hatt en lang veg for å bli akseptert som fullverdige medlemmer i det nordiske samarbeidet.

Av John Gustavsen for Gáldu

4. juli 1985 ble det arrangert et seminar, ”The Small Nations of the North in International and Constitutional Law”, i Guovdageaidnu. Her la professor dr. juris Atle Grahl-Madsen fra Institiutt for offentlig rett, Universitetet i Bergen, fram en idé og et utkast til samekonvensjonen i 30 artikler. Han slo straks fast at ”Samene er blitt anerkjent som en egen nasjon i uminnelige tider”.

Innlederen pekte på at de nordiske landene er blitt betraktet som menneskerettighetsforkjempere. Han hevdet:

”Fremst blant alle menneskerettighetene i begge FN-paktene av 1966 står folkenes rett til selvbestemmelse. Det er derfor naturlig at de nordiske landene prøver å finne frem til hvordan den samiske befolkningen i deres midte skal kunne hevde seg i den internasjonale familie.

 Samenes skjebne kan ikke bestemmes rettferdig over deres hoder. Det er også vesentlig å bevare deres enhet. Det mest henikstmessige instrument synes derfor å være en konvensjon (en traktat) som de tre statene og representanter for samene inngår av egen fri vilje.”

En konvensjon mellom samene og de tre statene vil virke til å samle og forene de nordiske folkene. Kampen om Alta-Kautokeinovassdraget var en øvelse i politisk bevisstgjøring av det nordiske fellesskapet. Blant aksjonistene fant vi deltakere fra alle de tre nordiske landene og andre land.

Nordisk Råd ble i 1952 etablert som et felles nordisk parlamentarisk organ. Det sitter 87 medlemmer i rådet, fra de fem nasjonalstatene og de tre selvstyrte områdene, Grønland, Færøyene og Åland. Det heter at rådet er ”en unik form for internasjonellt samarbete”. Om rådet heter det at det

”…skal tilsammans med Nordiska Ministerrådet arbeta för gemensamma nordiska lösningar som ger påtakliga positiva effekter, nordisk nytta, för medborgarna i de enskilda länderna.”

For å styrke det samiske samarbeidet over grensene, ble Nordisk Sameråd etablert i 1956. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1992 ble det åpnet for samarbeid mellom samene i Russland og de nordiske landene. Viljen til og ønsket om samarbeid over grensene hadde før dette blitt markert, for eksempel i:

  • Erklæringen ”Samernas kulturpolitikk” (1971)
  • ”Samepolitisk program” (1980)

Men ønsket om medlemskap i Nordisk Råd er ikke noe ukjent fenomen. Nordisk Sameråd og sametingene har fremmed forslaget flere ganger. Den færøiske parlamentariker Erlendur Pátursson foreslo utpå 1970-tallet at samene måtte kunne tiltre rådet. Dette ble og er senere blitt avslått ved flere anledninger. Har så de nordiske myndighetene hele tiden vært avvisende til å ta samene inn i det nordiske fellesskapet?

Samiske kunstnere og kulturarbeidere kom for fullt med i det nordiske samarbeidet ved inngangen til 1980-årene. Kunstneroganisasjonene fikk etter mye strev aksept som medlemmer av det nordiske fellesskapet. Det politiske organisasjonsarbeidet mellom samene i Norden startet for om lag hundre år siden, og det store Samelandsmøtet i Trondheim i februar 1917 ble den mest markante markeringen. Men å oppnå økonomisk støtte til dette arbeidet for samene, var langt på veg umulig. La oss minne om at lærer Isak Saba (187 1. april 1906 offentliggjorde det som skulle bli samenes nasjonalsang i avisa Ságai muittalægje, ”Same soga lávlla”

Behovet for fellesnordiske løsninger for samiske saker ble markert gjennom meldingen Samisk kulturliv (NU 1981:6). I denne ble det lagt fram forslag til utvikling av det felles samiske kulturlivet, og Nordisk Ministerråd bistod til at det ble satt i gang en prøveordning med støtte til samiske kulturtiltak. I perioden 1984-87 ble det satt av 2,2 millioner danske kroner til støtteordninger. Nordisk Sameråd nedsatte en egen referansegruppe for å bistå til en utredning om samisk kulturliv. (Kilde: Bjørn Aarseth: Norsk samepolitikk 1945-1990. Målsetting, virkemilder og resultater,Oslo 2006:456)

I februar 1995 møttes Nordisk Råd i Reykjavik. Her besluttet statsråder med ansvar for samesaker i de tre land å nedsette en arbeidsgruppe med mandat å utrede grunnlaget for en konvensjon. Arbeidet skulle organiseres i samarbeid med sametingene og Nordisk Sameråd. Arbeidsgruppen fikk fire representanter for hvert land, tre fra sentrale departementer med særlig ansvar for samesaker og en fra hvert av de tre sameting. Gruppen holdt på halvtannet år og kunne 23. juni 1998 legge fram Behov og grunnlag for en nordisk samekonvensjon. Rapporten var en videreføring av grunntanker og påbegynte tiltak fra tidligere årtier. Samarbeidsgruppen var enig om at det nordiske samarbeidet burde føres videre med sikte på en endelig konvensjonstekst. Av teksten gikk det fram at en nordisk samekonvensjon ikke må få lavere standard enn ILO-konvensjonen eller andre internasjonale bestemmelser som gjelder urfolk. Det ble vist til tidligere samekonferanser om temaet, i Gällivarre 1971 og Helsinfors 1992. Rapporten summerte opp nordiske og internasjonale avtaler som har betydning for samene. Av særskilt betydning var Lappekodicillen av 1751, senere reinbeitekonvensjoner mellom Norge og Sverige og reingjerdekonvensjoner mellom Norge og Finland. Det ble også vist til 10 internasjonale konvensjoner med relevans til den samiske befolkning. Mest kjent er FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjonen nr. 169 av 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. I tillegg bør nevnes Europarådets konvensjoner om minoritets- og regionspråk (1992) og en rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (1995).

For det internordiske samarbeidet har Sveriges og Finlands medlemskap vært en utfordring etter som Norge står utenfor. Men samtidig kan ulik tilknytning også by på muligheter for en dynamisk utvikling der nettopp samene teller med som en selvstendig og likeverdig partner.

Internasjonalt
knyttes det forventinger til det som skjer i Norden hva gjelder minoriteter og urfolk. Skulle Norden komme til demokratiske avtaler som regulerer forhold mellom stater, minoriteter og urfolk kan dette skape presedens og bidra til fred, stabilitet og samarbeid. Grunntankene i en samekonvensjon må være knyttet til

-   samenes status som urfolk i flere land
-   selvbestemmelse
-   land og ressursrettigheter
-   medbestemmelse, samhandling og samarbeid i samiske saker

Bjørn Aarseth som lenge fulgte utviklingen på det samepolitiske området, skriver i sin bok:

”Prinsippet om selvbestemmelse er noe komplisert i og med at de fleste samer lever spredt og i felles kommuner med den øvrige befolkning. I FNs konvensjon av 1966 artikkel 1 pkt.1 står det: ”Alle folk har rett til selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.” Denne forståelse av begrepet antas å kunne realiseres innenfor de nordiske stater.”

Grunnlaget for en Nordisk samekonvensjon bør derfor ligge på plass. Flere tiårs arbeid kan ikke ha vært forgjevels.




Oppdatert 09.07.2010
Publisert av: Magne Ove Varsi