Av John Gustavsen for Gáldu

     Bakgrunn

Et høydepunkt i Alaskas petroleumshistorie vil være havariet med tankeren ”Exxon Valdez” i Prins William-sundet i 1989. Over 40 tusen tonn tungolje lakk ut og påførte natur og mennesker, ikke minst inuitene, store skader og tap. Rettsprosesser og opprydding har kostet milliarder av kroner.

Jaget etter olje øker over hele kloden. Grønlenderne har etter tusenårsskiftet vært utsatt for kraftig press for å gå med på leting etter petroleum. Særlig kan oljereservene på sokkelen bli lønnsom for petroleumsselskapene. La oss kort repetere:

• United States Geological Survey (USGS) anslo i 2006 at oljeforekomstene på Grønlands sokkel kunne være 110 milliarder fat eller ca. 40 prosent av Saudi Arabias reserver. (Kilde: Dagens Næringsliv 10/7-2007)
• Under ismassene på Grønland hevdet både USGS og Statoil at reservene var 31 mrd. fat.
• Verdiene av all oljen i Grønland ble i 2009 anslått til å være ca. 10.000 mrd. kroner. Direktør Jon Skov Nielsen i det danske Råstoffdirektoratet var da sikker på at Danmark og Grønland kunne bli en oljesupermakt.
• Sju oljeselskap har til nå kjøpt leteblokker utenfor vest- og sørkysten av Grønland. Statoil har vært og vil være en av aktørene i området.

Titanichavariet 15. april 1912 i Nord-Atlanteren er en kraftig påminnelse; turistskipet støtte mot et isfjell og sank på kort tid. Isfjell av ulik størrelse blir kontinuerlig brutt løs av grønlandsisen og driver ut i havet med strøm og vind. Da det ble kjent at myndighetene i Grønland, etter påtrykk fra Danmark, vil satse på petroleumsutvinning i Arktis, gikk styrmann Bjarne Rasmussen ut med en kraftig advarsel i fagbladet Ingeniøren 25. juni i år. Rasmussen har 17 års erfaring fra arktiske farvann ved Grønland, bl.a. som styrmann på isbryteren ”Torbjørn”, men har også hatt logistikkoppdrag for Statoil på Grønlands vestkyst. Rasmussen påpeker at det ikke er de store isfjellene som er hovedproblemet. Disse kan man lettere identifisere selv i uvær. Da er det vanskeligere med mindre isberg og –flak. De kan arte seg som flytende granitt i havet. I veldige bølger på 10-15 meter, nedbør og dårlig sikt ikke minst i mørketiden vil de utgjøre store risikomomenter. Isfjellene i aktuelle leteområder blir ført med Grønlandstrømmen sørover gjennom Danmarkstredet, runder Kap Farvel og dreier så nord langs vestkysten og Davistredet.

Statoil startet i 2000 offshoreboring i området, men store isfjell truet plattformen som var i arbeid, og to forsyningsskip fikk det meget travelt med å taue vekk isfjell. Disse kan stikke så dypt at de fester seg til havbotn nær plattformene og knapt lar seg fjerne. Ved enkelte anledninger har man måtte frakoble boreriggen for en periode. Det skjer ved at en hever oljestrengen fra sikkerhetsventilen, Blow Out Preventor (BOP).

Kanadas institutt for oseanografi har i en database opplysninger om at over 500 skip har støtt på isfjell i Nordatlanteren, utafor New Foundland og Labrador. Den kanadiske urbefolkningen har med bekymring vært vitne til økt petroleumsaktivitet. Mangelen på olje kan føre eller senere bli akutt. Dersom reservene av olje rundt Grønland er av det omfang som er beskrevet, skal det godt gjøres at en ikke satser stort på at Danmark/Grønland får ”supermaktsstatus” innen energiområdet.

Det britiske petroleumsselskapet Cairn Energy med sete i Edinburgh vil i sommer starte boring i to brønner i Diskobukta på vestkysten av Grønland. Det er regjeringen i Nuuk som har gått god for dette og planen er å bore i fire brønner. (Kilde: www.cairnenergy.com)

Det er spesielt USA som søker nye, nærmere og mer stabile oljefelt. I 2008 hadde USA 2,4 prosent av verdens resterende påviste oljereserver. Landet stod samtidig for 23,9 prosent av verdens konsum. (Kilde: BP Statistical Review of World Energy, juni 2008)

Kappløpet mot olje- og gassressursene i nord startet for alvor i norsk område med vedtaket i Stortinget om Snøhvit-prosjektet. På russisk side har en alt lenge vært i gang med å ta ut olje og gass, uten at urfolkene er tatt nevneverdig hensyn til. Nenetsene har smertelig fått merke følgene i Petsjoraområdet og på Jamalhalvøya.

 Den store saken har likevel vært funnene av verdens største gassfelt til havs, Sjtokman 555 km fra murmanskkysten. Under St. Petersburg internasjonale økonomiske forum på forsommeren kunne Gazprom og Statoil signere en samarbeidsavtale om teknisk og vitenskaplig samarbeid i nord. Bakgrunnen er stjokmanavtalen mellom disse to selskap og franske Total. I det avtalekonseptet som er lagt fram er det ikke sagt noe om menneskelig sikkerhet, innbefattet urfolks sikkerhet. (Kilde: PetroNord 20. juni 2010) 

Grønlands økonomi er i stor grad knyttet til blokktilskuddet fra den danske regjeringen, nå ca. 3,2 milliarder kroner. Med storstilt innflytting av tilsatte i petroleumsindustrien vil inuittens kultur bli satt på prøve. En rekke forskere, bl.a. Gunhild Hoogensen ved Universitetet i Tromsø, har arbeidet med temaet Global Environmental Change and Human Security (GECHS). Av konklusjonen forstår en at urfolk raskt kommer i faresonen både som følge av klimaendringer og påtrykk fra olje- og gassindustrien.

Professor Helge Ryggvik ved Universitetet i Oslo har i boken Til siste dråpe. Om Oljens politiske økonomi (Aschehoug forlag, 2009) analysert konsekvensene av petroleumsvirksomheten. Han sier til Gáldu at for urfolk i nord generelt kan utviklingen bli dramatisk:

- I kampen om de siste dråpene olje har oljeindustrien nå kommet til de mest sårbare delene av verden. Typisk nok kommer presset mot Arktis samtidig som utvinningen i sårbare regnskogsområder intensiveres.

 Ryggvik er ikke så overrasket over at selvstyret på Grønland har åpnet for petroleumsvirksomhet. Hva så med effekten av utblåsningen i Mexicogolfen som nå er justert opp til 60.000-100.000 fat pr. døgn?

- Denne utblåsningen kommer fra 1500 meters dyp, og kan få den effekt at oppmerksomheten for noen år vil rettes mot områder på ”bare” 200-300 meter, som i deler av Barentshavet. Oljeindustrien vil etter å ha områdd seg, komme opp med et sett av teknologiske løsninger som de selv mener er 100 prosent sikre, også på dyp på 1000 meter og mer.

Helge Ryggvik mener at utblåsningen i golfen bør påvirke Sametinget slik at det engasjerer seg både på vegne av samer og andre urfolk. Han viser til det som har skjedd i russiske Arktis. Olje- og gassindustriem har fart hardt fram mot urfolk, og russisk økonomi er i stor grad knyttet nettopp til denne industrien.

Grønlands vilje til å åpne for omfattende petroleumsvirksomhet er et tegn i tiden. Arktis er under økt press, også i norsk sone. Statoils engasjement i Sjtokmanprosjektet er et bevis på at russisk og norsk petroleumsvirksomhet er ved å forenes. Da teller det ikke så mye at Sjtokman ligger i farvann med mye drivvis, med de risiki det innebærer. Der det er store penger i sikte, er det også store faremomenter knyttet til ødeleggelser av miljø og mennesker.