Av Hadi Khosravi Lile, stipendiat, og Jemima García-Godos, post-dok-stipendiat, Universitetet i Oslo - Norsk senter for menneskerettigheter

12. februar 2008 vil bli stående som en merkedag i Australias historie. Statsminister Kevin Rudd beklaget, på vegne av regjeringen og nasjonalforsamlingen, den urett som er begått mot landets urfolk.

Rudd uttalte at unnskyldningen innleder et nytt kapittel i Australias historie: “I dag tar vi det første skrittet på veien mot erkjennelse av fortiden samtidig som vi gjør krav på en framtid som omfatter alle australiere”. Stasministeren forespeilet en ny framtid der regjeringen skal fylle gapet mellom urfolk og øvrig befolkning hva angår blant annet økonomiske muligheter og utdanning.

Til tross for de lovnadene som ble gitt og det oppgjøret statsministeren tok med fortiden er det kommet en del kritikk. Kritikken går ut på at talen i seg selv bare var tomme ord. Kevin Rudd gjorde ikke noe konkret i form av an økonomisk kompensasjonspakke. 

Men man skal ikke undervurdere løftene som unnskyldningen inneholder, og dens symbolske kraft. Mangelen på en ”kompensasjonspakke” samme dag som unnskyldningen kan også være en indikasjon på regjeringens alvor: Det er ikke gjort i en håndvending å vedta en slik pakke, som krever en bred aksept og samhandling med de involverte parter. I slike konsultasjoner kan det være greit å ha noen felles, grunnleggende prinsipper å være enig om. 

Da kong Harald åpnet Sametinget i 1997 uttalte han at: ”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk - nordmenn og samer. […] I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk”.

Man kan, i likhet med det Kevin Rudd blir til del, kritisere kongen for ikke å si noe om erstatning, men samtidig må vi erkjenne at talen hadde en enorm symbolsk kraft for det samiske folk. I dag er det klart at den norske regjeringens samepolitikk bygger direkte på kongens tale og hans unnskyldning.

I 2000 opprettet Stortinget Samefolkets fond på 75 mill. kroner. Fondet skal blant annet være en kollektiv erstatning for de skadene og den uretten fornorskningspolitikken har påført det samiske folk. Det er åpenbart at beløpet ikke kan kompensere for over 100 års fornorskning, og fondet ble ikke uventet møtt med massiv kritikk.

Det er like åpenbart at Australias regjering ikke kan kompensere for den urett som er gjort mot aboriginerne utelukkende gjennom tilsvarende enkle løsninger. 

En offisiell unnskyldning kan altså være et mål i seg selv fordi den bringer fram en anerkjennelse av at en ugjerning har blitt begått, og at ansvaret ikke ligger hos ofrene. Dette siste er tydelig i land som er frigjort fra autoritære regimer. 

I Chile ba eksempelvis President Patricio Aylwin ofrene for overgrep under det tidligere militærdiktaturet om unnskyldning. Dette skjedde i 1991, etter offentliggjøring av sannhetskommisjonens rapport. Dette til tross var tortur – som ikke hadde vært inkludert i kommisjonens mandat – lenge en hemmelighet alle viste om, men som var ekskludert fra den nasjonale hukommelse. De militære – en betydelig maktfaktor – ville ikke erkjenne feil. Det var først i 2004, da kommisjonen for politisk arrestasjon og tortur leverte sin rapport, at sannheten om tortur under Pinochet fikk full offentlighet. Rapporten fulgte en erklæring der den chilenske hæren erkjente institusjonelt ansvar for overgrepene. Dette var en historisk milepæl for Chile som nasjon, og for de mer enn 30 000 ulovlige arresterte og torturerte som nå slapp å bære sannheten alene. 

Offisielle unnskyldninger er altså en mektig form for symbolsk oppreisning. Oppreisning uttrykker bedre det som i debatten om historiske urett og overgangsrettferdighet kalles ”reparation” på engelsk. Begreper som kompensasjon eller erstatning refererer nesten utelukkende til en økonomisk godtgjørelse. Oppreisning derimot inkluderer ulike typer tiltak, fra minnesteder, markeringsdager, utdanningsstipend, bostøtte, endringer i skolelæreplanen til engangsutbetaling av økonomiske erstatning og/eller pensjonsordninger til de identifiserte ofre. 

Det er dessuten en viktig utfordring å konkretisere hvem eller hva som skal oppreises. I Australia har man i stor grad lagt vekt på en biologisk definisjon av kultur, mens man eksempelvis i samisk sammenheng opererer med et litt mer abstrakt kulturbegrep, der bl.a. språket vektlegges. Dersom man forstår ”kultur” som uttrykk for levemåte, for hvordan man er menneske, vil en oppreisning måtte reflektere dette. Da er det kanskje ikke individene som skal bli mottakere eller ”oppreises”. Oppreisningstiltak må orienteres om de fleste livsuttrykk, som skikker, tradisjoner, språk og omgangsformer. Aboriginernes måte å leve på har vært foraktet og undertrykt. Deres måte er ikke nødvendigvis den beste måten, men erstatningsretten (gjennom blant annet FNs urfolkserklæring art. 28) krever at deres livsuttrykk, deres livsstil, får gode vilkår og fremmes som et reelt og likeverdig alternativ til flertallets kultur og levesett. 

Vi kan antagelig vente oss et omfattende oppreisningsprogram i Australia. Statsminister Rudd ville neppe ha fokusert så mye på sosio-økonomiske ulikheter mellom hvite og aborigen-australianerne hvis dette ikke var tilfellet. Unnskyldningen kommer også i kjølvannet av Trevorrows-saken, den første som handlet om statens overgrep mot aboriginerbarn og -foreldre, og som ble avgjort i august i fjor. Saksøkeren ble tilkjent en erstatningssum tilsvarende 2,5 mill kr som kompensasjon for ulovlig bortføring og ødelagt barndom og liv. Denne rettsavgjørelsen har etter alt å dømme vært en medvirkende faktor til den offisielle unnskyldningen fra Rudd-regjeringen og oppreisningsprogrammet som etter hvert kommer. 

Her hjemme kan vi se at liknende argumentasjon som ved Trevorrows-saken - ødelagt barndom og liv - har blitt fremmet av norske krigsbarn. Men foreldelsesfristen har vært oversittet, og sakene har altså ikke vunnet fram i nasjonale domstoler. Krigsbarnas søksmål mot den norske staten ble avvist på samme grunnlag av den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i fjor.

En billighetserstatningsordning for krigsbarn, tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener ble etablert noen år etter at statsminister Bondevik i januar 2000 fremmet en offisiell unnskyldning til krigsbarn for den diskriminering og urettferdigheten som de hadde vært utsatt for. Individuell økonomisk kompensasjon har en maksimumsgrense på kr 200 000 for dokumenterte overgrep, og 20 000 for forhold som ikke kan dokumenteres. Mange har vært kritisk til ordningen. Den har i hovedsak fokusert på utbetalinger, uten å ta hensyn til andre dimensjoner tiknyttet en slik erstatningskrav, som for eksempel, den psykologiske belastingen som følger med innhente og systematisere bevis til støtte for egne påstander. 

Avslutningsvis må man huske at Australia lenge har vært en hard motstander av internasjonale urfolks rettigheter. Ikke minst under den konservative John Howards 11 år ved makten.   Den nye regjeringen har derimot allerede startet prosessen med å reversere Australias standpunkt i forhold til FNs urfolkserklæring.

Statsminister Kevin Rudds unnskyldning er viktig. Ikke bare for aboriginerne i Australia, men for alle verdens urfolk og alle utsatte grupper.

Oppdatert 12.03.2008 Publisert av: Magne Ove Varsi