Generelt om FNs menneskerettigheter

Det finnes ingen dekkende definisjon av FNs begrep om menneskerettigheter. Likevel vil Galdu forsøke å gi en beskrivelse av begrepet med utgangpunkt i et minoritets- og urfolksperspektiv. [1] FNs menneskerettigheter er individuelle og kollektive rettigheter og friheter, som individer og grupper av individer har overfor staten på grunnlag av internasjonale avtaler og praksis. Utgangspunktet for FNs menneskerettigheter er at de bygger på universelle verdier og prinsipper som skal sikre de grunnleggende vilkår for at alle mennesker skal kunne leve et verdig liv.

Govva/Photo: Hadi Lile
Foto: Hadi Lile

De fleste samfunn og stater er basert på juridiske rammeverk. Mange juridiske bestemmelser og normer, og i særdeleshet dem som omhandler menneskelige rettigheter, er basert på en forståelse om hva som er godt og rettferdig. Det som er godt og rettferdig bygger på grunnleggende verdier basert på livssyn, religion, politisk ideologi og/eller kultur. Den norske Grunnloven danner utgangspunktet for det juridiske rammeverket i Norge, og har i lang tid vært forankret i den lutherske kirke og den norske kulturen – altså én religion og én kultur. I kontrast til den norske grunnloven har FNs menneskerettigheter som utgangspunkt at de skal bygge på universelle verdier. De bygger i utgangspunktet på verdier og prinsipper som de aller fleste mennesker i verden, uavhengig av religion, livssyn og kultur, skal kunne slutte seg til. Det vil si at man skal kunne finne de samme verdiene i alle religioner, livssyn og kulturer.

Menneskerettighetene er oppbygd slik at individene og grupper av individer har rettigheter og friheter, mens statens myndigheter har plikt til å respektere, sikre og gjennomføre disse rettighetene og frihetene. Statlige myndigheter er altså ikke bare forpliktet til å respektere rettighetene og frihetene, men må også positivt og aktivt sikre at disse oppfylles.

Menneskerettighetsbestemmelsene er i stor grad nedfelt i internasjonale eller mellomstatlige konvensjoner om menneskerettighetene. I tillegg finnes det ulike internasjonale instrumenter eller overenskomster i form av erklæringer, resolusjoner og handlingsplaner. Sammen med konvensjonene utgjør de det folkerettslige rammeverket for beskyttelse av menneskerettighetene.

Internasjonale menneskerettigheter har gradvis blitt inkludert i nasjonale grunnlover og lovgivning forøvrig. For eksempel fikk Norges grunnlov i 1994 en ny bestemmelse om menneskerettigheter – Grunnloven § 110c. [2] Den fastslår at det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene, og at nærmere bestemmelser om gjennomføringen av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner skal fastsettes ved ordinær lovgivning.

FNs menneskerettighetssystem har som målsetting å etablere og opprettholde universelle menneskerettighetsnormer og standarder som i prinsippet skal gjelde over hele verden, uavhengig av retts- eller samfunnssystem, og på tvers av alle religioner og kulturer.

FN er en mellomstatlig organisasjon med nesten 200 medlemsstater. Det er regjeringene i de respektive landene som representerer staten innenfor FN. [3] Nasjonalforsamlingene i de respektive medlemsstatene, som for eksempel Stortinget i Norge, har dermed ingen direkte innflytelse over beslutningene i FN. Det er likevel slik at regjeringene i de fleste land må innhente godkjennelse fra nasjonalforsamlingen før regjeringen på vegne av staten slutter seg til rettslig bindende FN-konvensjoner. En slik tilslutning betegnes som ratifikasjon.

FN er på mange måter en smeltedigel av kulturer, politiske ideologier, religioner og livssyn. I FN sitter representanter for medlemsstatenes regjeringer fra alle deler av verden, som gjennom sin deltakelse søker å sikre at deres synspunkter inkluderes i beslutningene. Representanter fra for eksempel Kina, Russland, Norge, Frankrike, USA, Kenya og Guatemala møtes daglig for å forhandle om ulike FN-beslutninger. Representantene ser det gjerne som sin oppgave å forsøke å ivareta sitt lands politikk, interesser og verdier i slike forhandlinger. Dette gjelder også i forhandlingene om menneskerettighetene.

Slike forhandlinger om menneskerettigheter kan ofte være meget tidkrevende og vanskelige, fordi medlemslandene kan ha svært forskjellige oppfatninger, synspunkter og verdistandpunkter. Alt de ikke kan bli enige om fjernes fra forhandlingsteksten og forkastes. Det som blir igjen er det som majoriteten av landene er enige om. Internasjonale menneskerettigheter er derfor å anse som minimumsnormer for individenes rettigheter og friheter. Med andre ord, rettigheter og friheter som flertallet av FNs medlemsland er enige om bør være minimumsrettigheter for alle mennesker. Det er likevel ikke til hinder for medlemsstatene å anerkjenne og gjennomføre rettigheter og friheter på nasjonalt plan som går lenger og er mer omfattende enn de minimumsrettighetene som man er blitt enige om i FN.

Den første bestemmelsen (artikkelen) i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene (Verdenserklæringen), danner grunnlaget for det menneskesyn og menneskeverd som FN søker å leve opp til:

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Denne bestemmelsen er egentlig ingen rettighet i seg selv, men en beskrivelse av premissene for menneskerettighetene. Den slår blant annet fast at alle mennesker er født med samme menneskeverd, og er utstyrt med fornuft og samvittighet. Dermed har alle mennesker krav på å bli behandlet med samme respekt og verdighet uavhengig av hudfarge, kultur, religion, kjønn, legning eller politisk ståsted. Mange kan være uenig i deler av denne artikkelen. De fleste tror for eksempel at deres egen religion og politiske ståsted (eller mangel på sådant) er det mest fornuftige i verden. Men like fullt må man akseptere at andre mennesker med en annen oppfatning må behandles med like stor verdighet og respekt for deres ståsted.

Linker

Biblioteket til Norsk senter for menneskerettigheter er et godt utgangspunkt for å finne mer ut av menneskerettigheter generelt: http://www.humanrights.uio.no/bibliotek/

FNs høykommissær for menneskerettigheter har utarbeidet en håndbok for parlamentarikere om FNs menneskerettigheter, inkludert en egen definisjon av menneskerettigheter: http://www.ohchr.org/english/about/publications/docs/ipu_dh.pdf

Høykommissærens bibliotek har også en nettside med linker til noen av de beste nettsider om menneskerettigheter over hele verden: http://www.ohchr.org/english/library/resources.htm

University of Minesotas menneskerettighetsbibliotek har én av de mest omfattende informasjonsnettsidene om menneskerettigheter i verden: http://www1.umn.edu/humanrts/

Den svenske regjeringen har også utarbeidet noen gode nettsider om menneskerettigheter med oppdaterte nyheter: http://www.manskligarattigheter.gov.se/extra/pod/

Universitetet i Ottawa har et eget senter for menneskerettigheter med omfattende informasjon og linker til andre sider om alle relevante temaer inkludert urfolksspørsmål:
http://www.cdp-hrc.uottawa.ca/links/sitesint_e.html

Se også FNs hovedside om menneskerettigheter: http://www.un.org/rights/

Den norske menneskerettighetsportalen inneholder for det meste nyheter og informasjon om ulike menneskerettighetsorganisasjoner i Norge (på norsk). I tillegg har de en egen informasjonsside for skoleungdom, med noen utvalgte temaer (ikke om urfolk dessverre): http://www.menneskerettigheter.no/

Norad har noen sider om menneskerettigheter (på norsk): http://norad.no/default.asp?V_ITEM_ID=1620



[1] Se diskusjon om begrepet Internasjonale menneskerettigheter: Høstmæling, Njål (2003): Internasjonale menneskerettigheter. Oslo: Universitetsforlaget, side 27-28.

[2] http://www.lovdata.no/all/nl-18140517-000.html 

[3] FN betegnes der som en “inter-governmental organization”.


Oppdatert 04.01.2008
Publisert av: Hadi Lile